Fire noter om meg selv og Bruce Springsteen. Del I.

For å ta det første først: jeg har sett Bruce Springsteen en hel rekke ganger siden jeg oppdaget ham på barneskolen, den sommeren Born in The USA kom ut. Jeg var for ung til å se ham i Göteborg i 1985, men jeg så ham på Valle Hovin i 88, en konsert som på selvsagt har vokst seg mytisk i hukommelsen, ikke bare fordi den (slik jeg husker) var helt fabelaktig, men også fordi jeg var der med mine beste venner, venner som jeg spilte i band sammen med, og vi kunne alle sangene og vi drømte om å leve ut den drømmen Springsteen levde ut og musikken hans var en helt sinnssyk jævla redningsplanke i det som opplevdes som et satans svært og kvelende hav, men som ikke var annet enn ungdomstiden, selvsagt; vi vokste opp og det gjorde vondt, men det gjorde også godt; og musikken til Bruce Springsteen var med oss om det. Hele tiden. Hver dag. Thunder Road med bare piano fra en konsert på Roxy i L.A. Growin up og monologen der Springsteen forteller om foreldrene som har fulgt ham rundt i California, i fem år, og prøvd å få ham til å komme hjem. You know it´s still not to late to get back to college. Hey Ma, give it up, Huh?!

The River og den lange hjerteskjærende fortellingen om kranglene med faren, om den fryktinngytende skikkelsen som sitter og venter på sønnen på kjøkkenet, med lyset av, mannen som krever, som skjeller ut, som ikke forstår seg på denne kvisete, raggete lange ungdommen som bare vil spille gitar. Bare vent til hæren får tak i deg, sier faren. Da blir det mann av deg, sier han, og Springsteen stikker heller ut enn å høre på sånt dritpreik, står hele kvelder i en isklad telefonkiosk i Freehold og snakker med kjæresten før han legger på og stikker på en fest og blir borte hele natten, natten før han skal på sesjon for å se om han er skikket til å dra til Vietnam. And I went, and I failed, sier han og hele salen jubler som om også de hadde sluppet å dra til Vietnam for å bli skutt i filler. Morgenen etter kommer Springsteen hjem fra sesjonen. Og faren sitter fortsatt på kjøkkenet. Hvordan gikk det, sier han. Springsteen sier: They didn´t take me. Og faren svarer: That´s good.

Som så mange andre i min generasjon, mistet jeg interessen for ham på begynnelsen av nittitallet, da han ga ut de mye utskjelte Human Touch/Lucky Town-platene. Ikke bare hadde han byttet ut E Street Band med en gjeng med nisser, noe som i seg selv var utilgivelig, men jeg hadde dessuten oppdaget Pixies og Sonic Youth og Dinosaur Jr. Jeg hadde heller ikke noen stor interesse av den tilbakevendte akustiske Springsteen på The Ghost of Tom Joad; Jeg husker at den platen forsøkte å selges til meg som en slags fortsettelse av det han drev med på Nebraska, men der 1982-platen syntes å speile Springsteens retningsløshet og forvirring i det han forsøkte å forme sanger som på sitt beste nærmet seg novellekunstnere som Flannery O´Connor, var The Ghost of Tom Joad på alle måter reinere, og kanskje ikke kalkulert, akkurat, men i alle fall mer bevisst sitt uttrykk; reinheten lå åpenbart i produksjonen (Nebraska ble spilt inn på kassett, som en demo. Tom Joad ble ikke det.), og det (selv)bevisste, tenker jeg i dag, kan kanskje finnes i Springsteens voksende selvforståelse.

Springsteen er først og fremst en historieforteller. På de tre første platene – Greetings from Asbury Park N.J (1973), The Wild the Innocent and The E Street Shuffle (1973), Born To Run (1975) – er han riktignok ganske billedrik og lyrisk vågal; særlig de to første albumene er tungt tekstuelt inspirert av Dylans 64-66 periode. Disse er også ganske surrete og orddrike, og det er i stor grad et lokalt miljø som skildres. Asbury Park, New Jersey; topografien er lokal og historiene forankret i pussige karakterer, overdrevne, mytologiserte larger than life-figurer som både er karikaturer, arketyper og entelekier; vesener hvis natur og muligheter virkeliggjøres i overskridelse, eksess, rus, og ungdommelig mot. Rastløsheten speiler seg i kjærlighet og bejær, det unge menneskets eufori møter en virkelighet som riktignok er hard og truende, men som ennå befinner seg langt nok unna: Det unge livets dager og netter utraderer enn så lenge hverdagen, for som poeten har sagt: virkeligheten trenger tid for å bli virkelighet. Springsteens blødende romantikere, hans roser og jentunger og motorsykler og biler utgjør et bakteppe der det unge mennesket spiller ut sitt drama, i og med et overopphetet og patosfylt språk. På disse platene er forvandlingen ikke bare mulig, den er påkrevd. Karakterenes energi er transformativ og transformasjonen uunngåelig. Slik drømmes drømmen når man er ung.

Fra og med Darkness on the Edge of Town, begynner Springsteen å i stor grad å problematisere den Den Amerikanske Drømmen, dens kilde; Lovnaden, The Promise. Karakterene blir, som sangeren selv, eldre. Ekstatiske netter må nå vike for arbeid og hverdag. Det overopphetede, nødvendige språket man måtte bruke for å snakke om vill kjærlighet og overskridelse må revurderes og finnes opp på nytt. Der det før fantes et håp om at fremtiden skulle være full av blendende muligheter, må sangeren nå også betone skuffelsen når man innser at fremtidens lys ikke var annet enn Ikaros sol. Hvilket språk har man for å snakke om smeltede vinger? Hva snakker de falne om? Det Springsteens karakterer trodde på – den romantiske villskapen, å sette seg i bilen og stikke av, å komme seg vekk fra det stedet der man er født – er ikke lenger synonymt med frigjøring. Flukten har nå blitt desperat. Disse menneskene setter seg fortsatt i bilen, de kjører fortsatt ut på motorveien, men der de første platene søkte å skildre forvandling og overskridelse, skjer nå helt andre ting:

Everybody’s got a secret Sonny
Something that they just can’t face
Some folks spend their whole lives trying to keep it
They carry it with them every step that they take
Till some day they just cut it loose
Cut it loose or let it drag ’em down
Where no one asks any questions
Or looks too long in your face
In the darkness on the edge of town

 

Fire noter om meg selv og Bruce Springsteen. Del II.