Springsteen er både en solidarisk og en sentimental forteller. Og styrken ved hans lyrikk er at hverdagens kjedsomhet og helgens overskridelse skildres med like stort alvor. Geoffrey Himes skriver at de albumene som står på hver sin side av Nebraska – The River (1980) og Born in The USA (1984) – inneholder sanger der Springsteen best er i balanse. På disse platene finnes fredagskveldene i bilen, lørdagsnattens brennende jakt etter seg selv, søndagspikniken med familien og mandagens tunge arbeidsmorgen, tirsdagskvelden som går med til å betale regninger, onsdagen da man kjører ungene på kamp og torsdagens krangel med sjefen. Livet består av like mye roping som gråt, like mye politikk som romantikk, like mye arbeid som fest. Historiene han driver frem er enkle, i den forstand at de er enkelt fortalt og enkelt utført. Men kompleksiteten ligger andre steder. It was more than all this that put the gun in my hand, synger han i Johnny 99; karakterenes desperasjon er kanskje språkløs, stotrende og ute av stand til artikulere årsaker, men den er bevisst seg selv og sin avgrunn. Når Johnny 99 uttaler ordene more than all this, kan vi se for ham for oss; han som peker på et ubestemmelig punkt, et punkt som heter Amerika, et punkt som heter arbeidsledighet, nedgang, mørke og desperasjon.
Og om Springsteens solidariske blikk seirer over det sentimentale i sangene hans, så er det fordi at det er et blikk som prøver å stille karakterenes handlinger opp side om side med et slikt more than all this. Hva er more? Hva er all this? Er det ikke et privilegium å kunne navngi verden? Å definere den? Hva med alle dem som ikke har den typen definisjonsmakt? Han som mister jobben før han drikker seg dritings og skyter en nattevakt og etterpå sitter og veiver med pistolen på fortauet og truer med å blåse av seg hodet, før en politimann i sivil får tatt fra ham revolveren og satt ham i fengsel. I neste vers er han inne i rettssalen og da dommeren spør om han har noe å si til sitt forsvar, svarer han:
Now judge I had debts no honest man could pay
The bank was holdin’ my mortgage and they were gonna take my house away
Now I ain’t sayin’ that makes me an innocent man
But it was more than all this that put that gun in my hand
Nebraskas status som et kvintessensielt Springsteen-album har nok vokst med årene, men ser man på den umiddelbare mottakelsen, er det tydelig at musikkritikerne allerede i 1982 var enige om albumets viktighet. De fleste av dem løfter frem de tekstlige kvalitetene, det nakne lydbildet, tilstedeværelsen i utøvelsen og ikke minst den kunstneriske sjansen Springsteen tok ved å gi ut en såpass stillestående og blek plate, og dét i et tiår som mer og mer syntes å kreve det motsatte: ikke autensitet, men flash, glitter, kostymer, parykker, en kokainfast tro på at fremtiden på alle måter var bedre enn fortiden.
På mange måter handler også Tom Joad om slike gap. Om visse blindsoner mennesket er nødt til å utholde og å leve i. For om Lovnaden er drømmens kilde, hva er det da som visner når drømmen ikke lenger kan drømmes av alle, men av bare et fåtall? Hva skjer når man vokser opp, når man får unger og lån og hus og finner ut at alt det man har blitt fortalt ikke gjelder deg, men bare noen få andre, utvalgte, mer privilegerte mennesker? Når Lovnaden ikke er et løfte til alle, men et slags lotteri?
De amerikanske fortellingenes kraft begrenser seg ikke til USA. Vi har vokst opp med den samme fortellingen; et løfte som har blitt blåst opp og ut av proporsjoner, for det er ikke bare et anstendig liv og arbeid vi lenger loves. Drømmens skikkelse viser seg forvridd i turbokapitalismens randsoner, i de usynliggjorte krokene av virkeligheten. Lovnadens monstrøsitet består i at den ikke lenger er en drøm, men et krav. Kravet om flatskjermer, Ipoder, Ipader, bærbære Mac´er og smarttelefoner. Kravet om større hus, vulgære, svære Suv´er som kjøres av hjemmeværende rosabloggere som synes feminisme, mest av alt, er uestetisk. Og vi, vi som bor her i Norge, vi tror vi slipper å se det karrige landskapet Kravet etterlater seg, men det er ikke sant. Når de kredittbaserte økonomiene raser sammen, skjer det over vanlige folks liv, over suppeskåler og gryter. Når man blir sulten og ikke har brød spiser man stein. Når det er slutt på steinen pakker man sammen, tar med seg det lille man har og reiser et sted der det finnes penger, der det finnes velferd, der det ennå finnes skinnende blanke kjøpesentre man kan tigge utenfor.
Fire noter om meg selv og Bruce Springsteen. Del IV.
