Leonhard Seppala var hundekjøreren som klarte det umulige: i 1924 reddet han og hundene hans en hel landsby fra difteriepidemi.
– Rundt jul i 1924 ble Seppalas datter og andre barn i Nome syke, og legen fryktet en dødelig difteriepidemi. Det fantes et serum, en effektiv motgift, men beholdningen de hadde i byen var for liten. Nome lå isolert til uten vei- og jernbaneforbindelse med omverdenen; om sommeren kunne de benytte sjøveien, men om vinteren var det bare hundeslede som gjaldt.
Normalt sett tok ruta mellom landsbyen og nærmeste togstasjon vanligvis over tre uker. Men nå hadde de ingen tid å miste: barn lå for døden – og det ble satt sammen en stafett av hundekjørere. De klarte reisen på bare fem og et halv døgn.
– De hadde snøstorm og ekstremkulde mot seg, flere sledehunder frøs ihjel underveis, men serumet kom fram i tide og epidemien ble stagget. Stafetten hadde vært førstesidestoff over hele USA mens det sto på.
Rykter, misunnelse og bitterhet
Seppala tok den farligste etappen, men det var siste spann som kjørte siste etappe inn til Nome, Gunnar Kaasen og lederhunden Balto, som fikk mest medieoppmerksomhet. Det ga grobunn for rykter, misunnelse og en bitterhet man fortsatt kan spore i dag, hundre år senere.
Nina Kristin Nilsen har skrevet Sepp – en biografi om Leonhard Seppala. Hun forteller at Seppala egentlig var en mann store ambisjoner:
– Seppala var smeden som drømte om å bli gullmillionær, emigrerte til Alaska under gullrushet i 1900 og endte opp som den beste hundekjøreren verden hadde sett.
Stor research-jobb
Hva gjorde at du ville gå i gang med å skrive historien hans?
– Jeg var fascinert av historien hans og lette etter en moderne biografi om mannen, men fant det verken på norsk eller engelsk. Og begynte å samle stoff selv.
Det var en stor jobb å samle inn informasjon om Seppala. Nilsen oppsøkte familien hans både i USA, Canada, Norge og Sverige i arbeidet.
– Jeg besøkte også historiske samlinger i Alaska og California. Leste bøker og gamle avisartikler om gullrushet. Og deltok som frivillig under Iditarod, det store hundeløpet i Alaska, for å få innblikk i lidenskapen hans.
– Hva har vært den største utfordringen i arbeidet?
– Den største utfordringen lå i å sortere den innsamlede informasjonen og velge ut hva som skulle med. All research var verdifull for å få en bred forståelse av hvem han var, men det var selvsagt umulig å ta alt med i boken.
Det var nytt for meg at det var Amundsen som indirekte gjorde Seppala til verdens fremste hundekjører.
Fant du noe som overrasket deg i arbeidet?
– Jeg har alltid vært interessert i polarhistorie, men kjente ikke til den nære forbindelsen mellom Seppala og Roald Amundsen. Det var nytt for meg at det var Amundsen som indirekte gjorde Seppala til verdens fremste hundekjører.
– Seppalas ærefulle oppdrag, som bestod i å trene opp et hundespann for Roald Amundsens planlagte nordpolekspedisjon i 1914, ble starten på et langt liv som profesjonell hundekjører, og det ble også et kameratskap med verdens fremste polarforsker. De beveget seg ikke i de samme sosiale sirklene i Nomes byliv, men ute på tundraen, i sledesporet, var de likemenn.
Endret hundeholdet
Seppala er kanskje ikke så kjent her i Norge, men i Alaska er han fortsatt en stor helt:
– Seppala døde for over femti år siden, men han er ikke glemt. I Norge er han mest kjent innen hundekjørermiljøet, men i Alaska, hvor hundekjøring er større enn skisporten er her hjemme, er han en av statens fremste helter, forteller forfatteren.
I Alaska gjennomføres hundeløpet Iditarod hvert år. Der er en av de mest ettertraktede prisene oppkalt etter nettopp Seppala.
– Den nest gjeveste prisen i hundeløpet Iditarod er ikke andreplassen, men The Leonhard Seppala Humanitarian Award, for godt hundehold. Seppalas viktigste arv til ettertiden er hans humane hundehold. Han lokket fram løpsglede og lojalitet gjennom respekt og lagånd i en tid hvor det var vanlig å tukte fram lydighet med pisk.
Seppalas viktigste arv til ettertiden er hans humane hundehold.
Ble fascinert
Hva betyr han for deg, rent personlig?
– Vi kommer fra samme område i Nord-Norge, Seppala og jeg. Jeg har brukt egne erfaringer til å forsøke å forstå hvorfor han dro, hvorfor han ikke kom tilbake. Hundekjørermerittene hans er imponerende, men vel så spennende er mennesket bak. Hvem var han, hva drev ham fram? Disse spørsmålene var nok til å fylle en hel bok, avslutter Nilsen.
Nina Kristin Nilsen holder stadig foredrag om Seppala. Hun skal opptre på Svalbard den 8. februar på Longyearbyen folkebibliotek. Hun skal også fortelle om Seppala under Finnmarksløpet, da på Alta Museum den 15. mars.
