«Jeg burde kanskje sagt nei», er setningen som durer og går i den nye boken til Else Kåss Furuseth, der hun ser tilbake på sitt liv som ja-menneske, og forsøker å forstå hvorfor hun har slått til på så mange idiotiske ideer som har kommet i hennes retning.
Og sjeldent har uttrykket «veien er målet» vært mer på sin plass, for her er konklusjonene få, men jakten på dem desto sårere og morsommere.
Jeg burde kanskje sagt nei er skrevet sammen med Kine Jeanette Solberg. Les bokens prolog her!
Utdrag fra Else Kåss Furuseths Jeg burde kanskje sagt nei
Det er tidlig kveld, og jeg er på vei hjem fra Hamar. Venninna mi Kine kjører bilen. Mens vi passerer det flate landskapet, kjenner jeg på en boblende glede. Alt jeg ser utenfor bilvinduene slår meg som uvanlig vakkert. Synet av de svære åkrene gjør noe med meg, og jeg føler et behov for å kommentere hver detalj. Se for deg David Attenborough med Christine Kohts innlevelse: «Se! Vikingskipet! … Åh, Mjøsa! … Månen! … Husker du aprilspøken om at de skulle snu Vikingskipet og sette det på vannet? Haha! Morsomt! Jeg gikk rett på!» Og så, når jeg merker at jeg ikke får ønsket respons: «Men, hello! Er ikke Hamar helt sjukt nydelig??»
Kine ler høflig. Det er riktignok ganske flott langs den svære innsjøen, men da vi stopper på den berømte bolle-bensinstasjonen på Espa og jeg vil kjøpe Espa-stringtruse fordi «er ikke det litt gøy, da?», er det som om entusiasmen min er ute av synk med omgivelsene. Det burde vel strengt tatt alltid gå en liten alarm når man vurderer å kjøpe undertøy på bensinstasjon, men jeg skjønte det først noen timer senere: Det var et varsel.
Bestill Jeg burde kanskje sagt nei hjem i postkassa her.
Kjøp Jeg burde kanskje sagt nei som e-bok her.
