Hva slags innflytelse har én bok på leserens liv?
Hva slags innflytelse har en bok som selger i 200 000 eksemplarer på livet til innbyggerne i et lite land?
Henriette Schønberg Erken utga sin første bok i 1895, den siste reviderte utgaven av hennes Stor kokebok kom i 1951. I løpet av den tiden var det bøker, som hushjelpkomedien Vi som går kjøkkenveien, som solgte femti tusen eksemplarer i løpet av et år. Henriette Schønberg Erkens særegne posisjon i Norge i første halvdel av 1900-tallet handler ikke så mye om å utgi én bestselger som om en konstant tilstedeværelse i kokebokmarkedet og i offentligheten over femti år. Enten en skulle ha en stor totalkokebok på omkring 800 sider til forloveden, eller et lite hefte om sylting uten sukker til bruk under en av de to verdenskrigene, så fantes det en bok signert Henriette Schønberg Erken. Slik ble hun en referanse og en målestokk for sine lesere. «Schønberg Erken sier, men jeg har nå alltid …» sa bestemor, og så fulgte det enda en eggeplomme og flere skjeer fløte. Og Schønberg Erkens store kokebok ble større enn seg selv.
Gjennom Henriette Schønberg Erkens forfatterskap kan vi lære å drepe en kanin og å bake verdens beste fødselsdagskringle, men vi kan også følge moderniseringen av Norge sett fra kjøkkenbenken.
Søndag 6. november 2016 er det 150 år siden Henriette Schønberg Erken ble født.
Her får du et lite utdrag fra Henriette Schønberg Erken. En norgeshistorie sett fra kjøkkenbenken av Maria Berg Reinertsen:
«Sånne vokser ikke på trær»
Sjette november 1946 har Henriette Schønberg Erken bursdag.
«Norges mest leste forfatterinne fyller 80 år», skriver VG som besøker henne på Dystingbo i anledning jubileet.
Journalisten Alf Hartmann håper å få smake på «en virkelig god kake».
Henriette tar imot ham på tunet. Hartmann beskriver henne som ungdommelig. Nok en gang forteller hun livshistorien sin, like spekket med ordspill som en overskrift i VG. (Den første boken satte hun i gang å «koke sammen», den store kokeboken har «gått som varmt brød».) Og som vanlig endrer historien seg litt. Denne gangen er det farens motstand mot at hun skulle skrive kokebok hun dveler ved: «Far ville nemlig helst at vi bare skulle sitte hjemme så han kunne telle oss, de gjorde det den gang.» Schønberg Erken er i den grad blitt et ikon at Henriette, hun som en gang i tiden ikke ville la seg portrettintervjue, kan skryte uten blygsel av hvor ettertraktet hun har vært blant forleggere og elever.
Hun etablerte seg som lærerinne og ga ut bok mot sin fars vilje
«Er det Dem som har funnet opp all god mat?» spør Hartmann.
«Ikke all, Asbjørnsen ga jo ut den første kokeboken, eventyrlig nok», svarer Henriette.
Hun forteller ham at hun for tiden jobber med atter en utgave av Stor kokebok. Så drar Alf Hartmann, full av beundring.
«Og med en forjettende duft av fattigmann og kringler i nesen forsvinner Verdens Gang ut på tunet igjen i bevisstheten om å ha møtt en kvinne som virkelig ser det som den største lykke i livet å få rusle blant stekepanner og hjulvisper, og som aldri er blitt trett av å smake om det trengs enda en knivsodd kajenne i skilpaddesuppen. De vokser ikke på trær.»
Hva i alle dager er det som skjer?
Her har Henriette Schønberg Erken fortalt ham hvordan hun etablerte seg som lærerinne og ga ut bok mot sin fars vilje.
Hvordan hun fortsatt, åtti år gammel, skriver på en ny kokebok. Og så hevder journalisten at hun ikke har andre ønsker i livet enn å stå over en gryte og smatte?
Kvinnene var bedre og husligere før
Men det er en påstand vi begynner å bli vant til nå. At kvinnene var bedre og husligere før. Alt Hanna Winsnes bekymret seg for at døtrene til borgerskapet ikke hadde fått den huslige oppdragelsen som hørte til tidligere tider.
Det er en debatt man ikke går lei av. Og på 1950-tallet skal den sannelig komme igjen. I dag er det 1970-tallet som får skylden for kvinnens huslige forfall, sammenbruddet i familien og i det hele tatt. Det er der bruddet skal ha vært, men kvinnen har vært i forfall lenge, og i generasjon etter generasjon blir hun skjennet på plass tilbake til kjøkkenbenken, av damebladet og legene og helseinstitusjonens informasjonsmateriell som forteller hvor viktig det er at familien samles rundt middagsbordet. Debatten er forbausende moderne, eller er dagens debatt forbausende gammeldags?
Er det så enkelt som at Hartmann plasserer Henriette Schønberg Erken i det han regner som gode, gamle dager, uten nylonstrømper og atom-bomber? Det er klart det er gamle Henriette som representerer 1800-talls- kvinnen, ikke Amalie Skram som forlot mannen sin, ikke Hulda Garborg som ranglet i Tyskland mens vertshusfolket satt barnevakt. Ikke den Henriette Schønberg Erken som tok opp igjen matstpalten sin i Urd noen få måneder etter at hun hadde fått sitt første barn.
En av høstens mest interessante sakprosautgivelser
Da boken om Henriette Schønberg Erken ble lansert høsten 2013, skrev Dagsavisens Bernt Erik Pedersen:
«Samfunnsøkonom og journalist Maria Berg Reinertsen går gjennom livet og kokebøkene til den store norske kjøkkenskriveren Henriette Schønberg Erken, og viser hvordan mat er politikk, hvordan husstell blir ideologi. Bisarre, barokke oppskrifter med levende skilpadder i suppen og 30 eggeplommer til fattigmenn, blir tolket og analysert, som uttrykk for tidsånd, med klar relevans for vår tids kamp om hverdagen.(…) Den er en av høstens mest interessante sakprosautgivelser, fordi den har potensial til å gi leseren et nytt blikk på hverdagen, og fordi den rokker ved vedtatte sannheter.»
Boken finnes også i pocketutgave
Les Ragnhild Morks blogg «Man fødes ikke til husmor, man blir det»
