Å skrive biografien om forfatteren Axel Jensen (1932—2003) er en jobb med helt spesielle utfordringer. Han var en uforlignelig forteller og noe av en lystløgner. Man må ta høyde for at Axel juger om livet sitt. Så langt det går må man prøve å finne ut når han ikke juger, og kanskje det viktigste: hvorfor han juger.
Brennevinsmuglere i Sahara
Da Axel som 25-åring lar seg intervjue av Aftenposten i oktober 1957 i forbindelse med Ikaros, sin gjennombruddsroman, forteller han for eksempel denne historien:
Gjennom Sahara reiste jeg sammen med brennevinsmuglere som skulle til Nigeria. Da de skjønte at jeg hadde oppdaget hvilken virksomhet de drev, ville de utrydde meg, og jeg måtte forsvare meg med revolver i hånd. Jeg kom unna helskinnet.
Altså, hvem har aldri pyntet på en historie som i utgangspunktet er litt tam? Men dette går dypere enn som så. Fem uker før dette intervjuet har han holdt foredrag for bokhandlere og forlagsfolk i Oslo og erklært at «det som står i boken er sant» — han har bare endret personnavn og stokket litt i rekkefølgen på hendelsene. Ikaros er blitt en av de fire-fem sentrale reiseskildringene i norsk litteraturhistorie: «en reise i det ukjente, og samtidig en reise innover i en selv». Hele forutsetningen for fortellingen er at hovedpersonen — som nødvendigvis må være Axel Jensen selv — reiser alene til det innerste av Sahara.
Det gjorde han ikke. Han reiste sammen med kameraten Per Schioldborg, som riktignok forlot ham der nede etter 40 dagers reise. Men det fins en dagbok som kartlegger opplevelsene deres, og man skulle tro at en så dramatisk episode — der Axel må forsvare seg med revolver mot morderiske brennevinsmuglere — ville vært nevnt, om ikke annet i forbifarten. Han har selvfølgelig diktet den opp. Når man først har sagt A («det som står i boken er sant») må man også si B, det vil si å juge blankt i sitt første intervju med landets ledende og, i hvert fall den gang, mest seriøse avis.
Eksemplet er relativt uskyldig, da. Særlig dersom brennevinssmuglerne — som han sikkert kan ha støtt på, en eller annen gang i løpet av reisen til Sahara — likevel slapp fra det med livet.
Uthengt som hore og ludder
Så blir det mer alvorlig. I 1978, da Axel slipper romanen Junior, som handler om hans første barneår, blir det liv og røre i fødebyen Trondheim. Hans 70 år gamle mor, som ble skilt fra faren da Axel var fire/fem år gammel, har lest boka og er fullstendig forferdet. Hun uttaler seg til det nystartede kjendisbladet Se & Hør: «På min 70-årsdag lå jeg og gråt. Hadde jeg kjent til boken på forhånd ville jeg ha gått rettens vei for å få stoppet den. Nå er skaden gjort. Jeg er uthengt for hele landet og byen som hore og ludder.»
Junior er ikke som oppvekstskildringer flest. Den forteller om hvordan foreldrenes ekteskap raknet, og hva slags usikker grunn det var fundert på. Han var handelsreisende og filialbestyrer, arving til en nyrik kjøttvare-millionær. Hun en slags golddigger med dunkel fortid, vekslende kunstnerdrømmer og åpenbart en rekke talenter. Axels mor Dagny Buchardt danset, spilte amatørteater og sang, hun malte bilder og skrev fortellinger og dikt. Det er liten tvil om at det er henne han har sin rike og mangfoldige begavelse fra.
Gutten kan huske foreldrenes mange oppgjør og morens stadige utskeielser (utroskap, fyll osv) i mistenkelig detalj. Ifølge Dagny er ikke et ord av det han forteller sant. Det står påstand mot påstand, og sønnens fortelling er — i tillegg til å være minner hos en liten pjokk som knapt kan ha forstått alt han har sett og hørt — fortalt i et sterkt litterært språk og utstyrt med merkelappen «roman». Så da så. I dag ville Junior garantert blitt en forferdelig skandale, men dette var 1970-tallet. Forfatterne var mer beskyttet i offentligheten enn de er i dag.
Historien er ganske sikkert kraftig påpyntet, og i hvert fall er den utbrodert til langt over grensen for det etisk forsvarlige. Men er det nok en gang henne han «har det fra»? Det er her det begynner å bli spennende. Det fins dekning for å påstå at heller ikke Dagny (som døde i 2000) var spesielt nøye med å fortelle sannheten til enhver tid — at hun hadde klare problemer med å skille virkelighet fra fantasi, og heller grep til en fantasifull løgn enn en pinlig sannhet. Slik sønnen etter hvert skulle få for vane.
Drømmeverden rundt Axel
Axel var enebarn. Når faren var ute på sine reiser var det bare de to og historiene hun fortalte ham: spennende, morsomme, skumle, utrolige ting. Hun vevde en drømmeverden rundt Axel. Mange vil si at han aldri kom helt løs fra denne veven.
Så blir hun tatt fra ham. Så lenge etter er det vanskelig å vite nøyaktig hvordan ting forløp, men det virker tydelig at oppgjøret ble bittert, og at Jensen-familien brukte sin økonomiske makt for å skille mor og sønn. Uansett må den lille gutten ha opplevd det som om moren gikk fra ham. Faren og hans familie må ha fortalt en historie for å rettferdiggjøre det som skjedde. Var det på den måten Junior begynte?
Det er ingen levende å spørre. Det er heller ingen levende vitner til møtene mellom Axel Jensen som voksen og hans mor. Det siste fant trolig sted på 1970-tallet. Vi vet at både mor og sønn likte å ta et glass og fortelle skrøner. Var det noe sånt som foregikk? Kan det være mulig at historiene i Junior — som hun avfeier som diktning og tull — i virkeligheten stammer fra henne selv? Og at hun ikke kjenner dem igjen når de kommer på trykk?
Myter og løgner
Som sagt, en Axel Jensen-biografi er en jobb med helt spesielle utfordringer. Når ingen er til å stole på, aller minst hovedpersonen selv, blir det hengende en del slike spørsmålstegn.
I Axel skal vi gå tett innpå den kanskje mest myteomspunne av samtlige norske forfattere. Ikke alle disse mytene har han vevd selv, men mange nok. Den store ironien er at løgnen ofte er overflødig: det som faktisk foregikk er fantastisk nok. Litt pinlig, bare.
