Dette er en forkortet versjon av fordordet i boka Sin egen herre & Født til frihet – En biografi om Jens Bjørneboe. Boka er tilgjengelig som e-bok og i fysisk format.
En gang på 1980-tallet sitter en yngre mann fra Vestfold i festlig lag inne i Oslo. Da det lir utpå kvelden, underholder en av de andre gjestene forsamlingen ved å fortelle den dramatiske historien om da han fant Jens Bjørneboe. Etter selvmordet.
Festdeltakerne lytter andektig til fortellingen om den myteomspunnede forfatteren. Men den unge mannen lytter med en helt særlig interesse. Det var nemlig han som egentlig fant Bjørneboe død i huset på øya Veierland 9. mai 1976.
Han lar være å gi det til kjenne.
Mytisk mens han levde
Denne anekdoten kan si mye om Jens Ingvald Bjørneboe (1920–1976) og de mange liv han har levd og fortsatt lever. Allerede mens han var i live, ble han til myte. Han la selv atskillige premisser for mytologiseringen. Men både i hans levetid og ikke mindre etter hans død, er det også svært mange andre som har bidratt, og som har hatt et ønske om å ta del i hans liv. Like mye som Bjørneboe har eid sine fortellinger, har de eid ham. Bjørneboes liv og de mange historiene som hefter ved dette, er for lengst kommet ut av kontroll. Slik sirkulerer det fremdeles hundrevis, om ikke tusenvis av Bjørneboe-anekdoter av mer eller mindre uvisst opphav. Ingen biografi, heller ikke denne, vil helt ut kunne makte å gjenvinne kontrollen over Jens Bjørneboe, om det skulle være ønskelig.
Omsorgsfull og arrogant, sannhetssøkende og selvbedragersk
Hovedpersonen i denne biografien levde et hardt og ofte vanskelig liv. Hvis det slitte uttrykket «sammensatt» skulle fortjene å komme til anvendelse, måtte det være om ham. På samme tid var han omsorgsfull og arrogant, sannhetssøkende og selvbedragersk, aggressiv og sårbar, antiautoritær og autoritær. Hans engasjement førte ham i stadig nye retninger, ikke alltid med konsekvens.
Mindre nødeløs enn han selv
En gang skrev han selv at det var umulig å skrive en god biografi hvis man hadde «altfor mye ærefrykt» for den biograferte. Da ble det hele bare «sentimentalisert og romantisert».
I skildringen av Bjørneboes virkeligheter har jeg ønsket å være mindre nådeløs enn han selv kunne være, uten dermed å være ukritisk. Som menneske, om ikke alltid som offentlig person, fortjener Jens Bjørneboe at vi viser en evne til innlevelse i hans situasjon og hans livs betingelser, uten at denne nødvendigvis blir til identifikasjon eller romantisering.
Preget av sin bakgrunn
Han insisterte på å være unik. Og det var han, i likhet med oss alle. Samtidig befant han seg i sosiale fellesskap, i samfunn med andre, i historien. En av mine ambisjoner i dette verket har vært å synliggjøre i hvilken grad og hvordan Jens Bjørneboe ble preget av sin bakgrunn, sine sammenhenger, sin tid. Samtidig har jeg ønsket å peke på hvordan han kom til å prege sine omgivelser, på hvordan han skilte seg ut, på hvor han gjorde en forskjell.
Det er vanskelig å tenke seg en norsk forfatter som har blitt forbundet med flere og mer ulike eierskap. Samtidig som Bjørneboe i det ytre la det ene etter det andre standpunktet, den ene etter den andre bevegelsen, bak seg, har han inngitt både individer og sammenhenger med en opplevelse av at han tilhører nettopp dem, og helst ingen andre.
Anarkisten, antroposofen, den kulturkonservative, kristiansanderen, kommunisten, riksmålsmannen, pedago- gen, alkoholikeren, radikaleren, astrologen, Club-7-eren, pornografen, den intellektuelle, den biseksuelle med mange flere. De eksisterer side om side. Så levde da også Jens Bjørneboe mange og ulike liv, tidlig og sent, dobbelt og flerfoldig underveis.
Gir ikke alle svar
I sin Orlando. En biografi oppsummerer Virginia Woolf biografens utfordringer: «en biografi blir ansett som fullstendig hvis den bare tar for seg seks eller syv selv, mens en person godt kan ha mange tusen.» Det bør være biografens oppgave å fange noe av dette mangfoldet, eller i det minste å ta høyde for det.
Heller ikke denne biografien kan gi alle svar på hvem Jens Bjørneboe var, eller på hvorfor han handlet som han gjorde. Likevel kan den si noe, kanskje til og med mye. Den kan bidra til å utvide vår forståelse både av ham og av tiden og de samfunn han levde i. Selv om det meste av fortidens levninger uunngåelig er gått tapt, og selv om vi fortolker ut fra våre egne forutsetninger, vår egen situasjon, vår egen samtid.
Menneske, myte, forfatter og intellektuell
En biografi om Jens Bjørneboe må nødvendigvis også bli en historie om Norge. Om enn riktignok en aparte og skjev sådan. Jeg har ikke vært opptatt av å foreta de store pedagogiske sveipene gjennom historien, av å presentere generelle utlegninger om Norge under krigen, om sosialde- mokratiets gylne øyeblikk eller overgangen til oljealderen. I stedet har jeg ønsket å følge Bjørneboe og hans sammenhenger så tett som mulig. Jeg har villet utforske de historiske betingelsene som synes særlig relevante for hvordan akkurat dette livet ble levd. Det betyr at denne biogra- fien bare unntaksvis befinner seg i det norske samfunnets hovedstrømninger.
Menneske, myte, forfatter og intellektuell. Alt dette var Jens Bjørneboe. Og først og fremst er biografi en livsskildring. Jeg vil håpe at leseren ikke minst vil oppfatte denne boken som et forsøk på å menneskeliggjøre en mann som i stor grad har levd sitt etterliv som myte.
Tore Rem er i disse dager aktuell med en storslått biografi om Kong Olav V. Les mer om den her.
