Anders Torps sterke selvbiografi Jesussoldaten – Gutten som skulle redde landet for Gud, skrevet i samarbeid med journalist Tonje Egedius, har fått stor oppmerksomhet. Avisen Dagen mener den «reiser en viktig og samtidig utfordrende problemstilling om barn og religiøsitet på avveier» og Aftenposten skriver at den gir «viktig innblikk i en verden som for mange av oss er ukjent». Her følger første kapittel.
We ate the food, we drank the wine Everybody having a good time except you.
You were talking about the end of the world.
U2 – «Until The End of the World», 1991
Det var den sommeren jeg fylte 17. U2 var midt i Vertigoturneen, etter å ha sluppet albumet «How to Dismantle an Atomic Bomb» året før. Nå skulle de spille på Valle Hovin. Jeg brant etter å se dem, men kunne ikke si det høyt. For i sofaen hjemme sammen med pappa og meg denne forsommerdagen i 2005 satt en ung mann fra den danske frikirken Menigheden Faderhuset – et av de mest kjente pinsekarismatiske trosfellesskapene i Danmark.
– Det er noe spennende på gang hos oss i sommer, fortalte han.
– En sommerleir, som skal forberede barn og unge på endetiden. Den kommer til å bli helt rå!
Noen uker senere satt jeg i en buss på vei til Joel’s Army Bootcamp. Jeg hadde ingen anelse om hvor kontroversiell Faderhuset skulle bli. Hvordan skulle jeg kunne vite det? De danske avisartiklene, der det sto: «Børnene blev slået, pisket og vækket med en pistol for panden midt om natten», hadde ikke dukket opp ennå. Debattinnlegget, der menighetslederen deres sammenlignes med Hitler, var ennå ikke blitt sendt inn. Det eneste jeg visste, var at pappa kjente lederen deres, Ruth Evensen. Hun hadde sendt lovsangteamet sitt til menigheten vår når vi trengte dem til konferanser. Og jeg orket ikke si at jeg heller ville på konsert enn på kristenleir. Orket ikke bli spurt flere ganger om jeg ikke ville leve for noe mer enn meg selv.
Leirområdet, som lå en times kjøretur fra København, hadde brakker formet som en L, soverom med køyesenger og kombinert møte- og spisesal. De unge lederne underviste om endetiden. Jeg forsto det som en tid med krig over hele jorda, der kristne ble forfulgt. Enten ville vi få vite at vi var rene og skyldfrie nok til å våkne på et blunk og være i himmelen, eller så ville vi måtte oppleve en masse grusomheter på jorda først. Jeg følte meg aldri sikker på hva utfallet ville bli, og så for meg jordskjelv og masse røyk før Jesus ville komme ridende med englene sine for å ta demonene.
Jeg tror ikke vi hadde vært der mer enn et par dager da to mannlige ledere plutselig kom løpende inn i klasserommet, med tildekkede hoder. De røsket tak i jenta som satt nærmest, en av de yngste, og dro henne med ut, til tross for at hun skrek. Hva skulle de med henne? Hva var det som skjedde?
– Er det ingen som har lyst til å ofre seg og ta hennes plass? ropte hun som underviste.
Vi var flere gutter som rakte hånda i været. Lederne valgte en av de større gutta, og jenta fikk sette seg igjen. Hun gråt fortsatt, med en hette over hodet. Nå tredde de den på gutten i stedet. Kanskje det var en ekstremøvelse i stressmestring?
Vi hadde ikke lov til å se ut av vinduet, men da undervisningen var over, strømmet vi ut for å finne igjen ham som ble tatt. Han sto litt lenger borte. Han var sikkert 20 år, like fullt gråt han. Vi klappet ham på ryggen og spurte hva som hadde skjedd. Unggutten ristet på hodet. Han fikk ikke fortelle hva han var blitt utsatt for, men han pekte inn i skogen. Det var dit de hadde tatt ham med.
Den siste kvelden, da det nærmet seg leggetid, lød et skrik gjennom leiren. Et rop og en kommando på samme tid:
– Alarm!
Det var ledelsen, som krevde at vi stilte opp og gjorde oss klare. For nå var vi i endetiden.
I flere timer gikk vi, med stripsede hender, mens det smalt rundt oss. Hva var det? Kinaputter, eller maskingeværet den ene lederen sto med i hånda? Da vi omsider kom til stranda, fant vi en sanddyne hvor det ikke ventet noen spesielle oppgaver, og la oss ned for å hvile. Da kom to av de kvinnelige lederne, jeg tipper de var i 20-åra.
– Løp! kommanderte de meg.
Jeg reiste meg og beinet bortover, sikkert 200 meter, før de ropte at jeg skulle spurte tilbake. Det var mørkt og vanskelig å se noe særlig, men jeg kunne høre at det var mye sjø.
– Kom deg uti, beordret lederne.
Kortpustet og med klærne på gikk jeg ut i det kalde vannet. Der fikk jeg beskjed om å dukke hodet under. Jeg dukket halvveis. Da kastet de noe fra land, sand eller småstein. Jeg så meg rundt. Sjøen var beksvart, og bølgene temmelig store. Jeg konsentrerte meg om ikke å bli sugd ut med dem. Prøvde ikke å miste fotfestet, mens hjertet banket.
– Kom nærmere land, sa lederne til slutt.
Da jeg nærmet meg, vasset en av dem uti, tok tak i hodet mitt og dukket det under. Hver gang jeg prøvde å komme opp, skjøv hun meg ned igjen. Hittil hadde jeg ikke vært redd. «Disse menneskene leker ikke kristne. Deres tro er ekte,» hadde jeg tenkt, og kjent at det ga meg et slags kick. Dette skulle jeg klare. Og jeg kunne ikke få meg til å tro at lederne ville skade oss på ordentlig, men nå kjente jeg panikken bre seg kald og lammende. Merket hun ikke at jeg ikke hadde noe pust igjen? Hvordan visste hun hvor lenge jeg tålte å være under vann?
Da lederen endelig slapp taket, slepte jeg meg inn mot land og sank ned på stranda, helt utkjørt.
– Snu deg, beordret hun.
Jeg tvang meg over på ryggen mens jeg hev etter pusten. Da fikk jeg det første slaget. Det traff i ansiktet. Så ett til. Begge jentene var her nå, en på hver side av meg. De spyttet på meg. Lurte på om jeg trodde jeg var spesiell siden jeg var pastorsønn?
Så fylte den ene neven med sand, som hun presset inn i munnen min.
– Tygg det.
Jeg prøvde, men klarte det ikke.
– Svelg!
I stedet brakk jeg meg. Forsøkte å vri meg til siden for å få det ut, men ble skjøvet tilbake før jeg greide å få sanda ut igjen. Liggende på ryggen fikk jeg enda en neve sand i munnen. De trykket den sammen med fingrene, presset den lenger og lenger inn. Jeg fikk så vidt dratt luft inn gjennom nesa. Det kjentes som om jeg var i ferd med å bli kvalt.
Jeg var bare redsel nå. Hvor langt var disse menneskene villig til å gå? Hadde de ingen sperrer? Hvordan skulle de klare å få ut all sanda dersom jeg ble bevisstløs? Jeg lå så stille som mulig mens jeg prøvde å presse sanda tilbake med tunga. Men brekningene fortsatte, og jeg fikk ikke vridd meg til sida.
Det var den sommeren jeg fylte 17. U2 var midt i Vertigoturneen mens jeg lå på en dansk sandstrand og skalv. Tankene raste, og hodet kjentes sprengt. «Skal jeg jeg dø her?» undret jeg. «Eller vil Gud komme og redde meg?»
Hør Anders Torp i samtale med Tonje Egedius under.
