Historien om Kim Frieles liv i homobevegelsen er også beretningen om tilblivelsen av et moderne Norge. Rettigheter kommer ikke av seg selv, våre sinn blir ikke mer åpne bare av at tiden går; endringene skjer når modige mennesker går foran og sier: ”Vi må gjøre dette på en annen måte.” Kim Friele er et slikt menneske. Med uredde protester, godt politisk håndverk, enorm virketrang og sta utholdenhet, har hun endret våre lover og hjerter. Dette er et utdrag fra Ola Henmos bok Kampene – Et portrett av Kim Friele.
Veien fra erkjennelsen av at hun var lesbisk, til faktisk å leve som lesbisk, ble lang og snirklete. I Vi som føler annerledes het det i forordet at den som ønsket kontakt med Det Norske Forbundet av 1948, kunne sende brev til Postboks 1305 Oslo. Kim skrev, men fikk til svar at dette ikke var en forening man ganske enkelt kunne melde seg inn. Vedtektene krevde absolutt anonymitet. Hun kunne bare tas opp dersom to personer, hver av dem med minst et halvt års medlemskap, garanterte at hun var en diskret og aktverdig samfunnsborger.
Så hun begynte å søke etter likesinnede. Men hvor i alle dager skulle hun finne dem, snaut 20 år før London Pub åpnet dørene og 40 år før det ble futt i Gaysirs sjekkesider på nettet? Hver lørdag etter arbeidstid, i nesten to frustrerende år, satt hun full av lengsler, ofte i skotskrutet skjørt, semskede skinnsko og med en blå alpelue på skrå over det korte håret, på en hvit benk foran Nationaltheatret stasjon og speidet, før hun nedbrutt dro hjem til Ljan med uforrettet sak.
For hvordan så de egentlig ut, de homoseksuelle? Det siste hun hadde lest var at damene var maskuline, gjerne litt overvektige, brukte grå spaserdrakt og hadde unormalt store føtter i flate formsko. Mennene vrikket på hoftene og hadde pompadour-sveis. Men kvinnene hun så hadde skjørt, og hvis mennene vrikket på hoftene, var det umulig å se under frakken. Og skulle hun slumpe til å se en som passet til beskrivelsen, hva da? Gå bort og spørre: Unnskyld, De er ikke formodentlig homofil?
Det var håpløst, fullstendig håpløst. Siden sa hun mange ganger at hun bar på en drøm om at alle homofile plutselig skulle bli grønne. Da kunne resten av samfunnet se hvor mange de var, og de kunne selv gjenkjenne hverandre. Kanskje kunne de også, så mange som 200 000–300 000, forlange uføretrygd, uhelbredelig syke som de jo ifølge mange eksperter var?
Selv var hun ikke grønn. Hun var nesten hvit. Du blir blekere og blekere, sa kollegene i Opplysningskontoret for forsikring, som på strak arm hadde tatt beskjeden om at hun var lesbisk. Kvinnene hadde sett på henne som om hun plutselig skulle ha dukket opp med rødt hår: et pussig innfall, men ikke noe å henge seg opp i. Mennene hadde fått en ny sparringpartner i diskusjonene om hvem som var finest av damene som passerte på gaten utenfor.
En lørdag ettermiddag gikk Kim på Original Pilsen etter de tunge timene på benken foran Nationaltheatret. Ved et av bordene satt to kvinner og to menn. Kjemien og utseendet deres var påfallende. Kvinnene litt mandige, en av mennene utpreget feminin. Det mer enn ante Kim at de kunne være homofile. Da de reiste seg og forlot restauranten, fulgte hun etter i smug. Ned til Østbanen og inn på toget. De gikk av på Bekkelaget stasjon, Kim gjorde det samme, men lot som om hun skulle en annen vei. Da de rundet svingen, løp hun etter for ikke å miste dem av syne. På god avstand fulgte hun dem ned til Oslofjorden, der hun så dem sprade over strandpromenaden og inn i den to etasjers, flate bygningen som huset Ormsund roklubb.
Innenfra hørtes stemmer og musikk. Kim var ikke i tvil om at hun hadde funnet DNF-48.Hun banket på, men fikk gjennom en smal åpning beskjed om at her var det lukket selskap for «Foreningen for by og bygd». Så ble døren smekket igjen. Så nært, så fjernt.
En dag tok hun mot til seg og oppsøkte pornobladutsalget Six i Skippergata, etter tips fra kollegene om at innehaveren var homo. Magne Severinsen het han, nektet å skjule sin legning, og var derfor blitt ekskludert fra DNF-48. I en forening gjennomsyret av diskresjonskultur, utgjorde han en åpenbar sikkerhetsrisiko. Noen «aktverdig samfunnsborger» var han vel strengt tatt heller ikke.
– Jeg er homoseksuell, sa Kim.
– Her, kjøp et blad, sa Severinsen, men Kim avviste ham tvert.
– Jeg har akkurat forlatt verdens skjønneste mann fordi jeg ikke er interessert i det der. Og så tilbyr du meg metervis av det samme?
Severinsen lo seg ferdig. Så nevnte han Admiralkroen i København. Kim kom på at hun hadde lest i Dagbladet om denne homorestauranten og de generelt løsslupne tilstandene i Kongens by. Dit skulle hun dra! Tre uker senere tok hun danskebåten, sjekket inn på Misjonshotellet, og spaserte nervøst til Admiralkroen i Boldhusgade 2. Og der, i et overfylt lokale med en parkett full av kvinner som danset med kvinner og menn som svingte seg med menn – noe Kim grep seg i å fnise litt fordomsfullt av – opplevde hun for første gang det samme som heterofile tar som en selvfølge på byen: Hun slapp å undre, spørre og forklare. Alle tok det for gitt, det kjentes så befriende, hun var kommet hjem.
En ti år eldre kvinne i silkedrakt ignorerte sin egen date, flørtet med Kim og inviterte henne med seg hjem til leiligheten i Istedgade. Endelig skal det skje, tenkte Kim. Men da drakten gled av viste det seg at damen var mest opptatt av å demonstrere hvor flink hun var til å spille trompet. Så mens Kim lå forventningsfull under dynen, satt vertinnen på sengekanten og blåste i hornet sitt. Da debuten endelig skjedde, var det ikke stort igjen av den magiske tenningen hos Kim.
Likevel, å skulle hjem til ensomheten i Oslo og den knøttlille leiligheten på Ljan, var tungt. Men på fergen over Kattegat inntraff mirakelet. I baren satt to menn, og denne gangen var ikke Kim i tvil. Knekken i håndleddene, de forelskede blikkene de sendte hverandre. Hun gikk bort og fortalte at hun var homoseksuell. Ja, det var de også, Ola og Mogens het de, og visst var de medlemmer av DNF-48, og klart de kunne ta henne med på en klubbaften.
Endelig skulle Kim slippe inn i varmen. Men først skulle hun se verden. På oppfordring fra faren, som hadde observert hvordan hun visnet hen i sofaen på Ljan og på benken foran Nationaltheatret, mønstret hun høsten 1963 på hans totusentonner M/S «Alecto» i Rotterdam. Med et mannskap på 12 skulle den frakte folkevogner og gummistøvler over Atlanteren. Først til Den dominikanske republikk og Jamaica, deretter gjennom Panamakanalen til Peru, Ecuador, Costa Rica, Nicaragua, Honduras, El Salvador og
Guatemala.
Den første kvelden kom båtsmannen på uanmeldt besøk i Kims lugar.
– I godteposen min fins det ingenting for sånne som deg, klarla hun.
I messa morgenen etter fikk også de 11 andre mennene beskjed om at hun var lesbisk. Resten av reisen var hun en av gutta. På horehusene passet hun på lommebøkene mens de var inne hos jentene. En sen kveld i Costa Rica kom horemammaen bort til Kim og hvisket «jeg skulle spørre fra jentene om du kan bli litt til – du skal få det gratis», men da var følget nødt til å løpe for å rekke skipsavgangen.
Den tre måneder lange reisen ble en øyeåpner. Jenta fra øverste sosiale sjikt i et nokså egalitært Norge, ble stilt ansikt til ansikt med kolossale klasseforskjeller, rasisme og tvangsprostitusjon. Inntil hun dro til sjøs hadde all snakk om politikk virket søvndyssende på henne. Nå våknet den politiske bevisstheten. Samtidig som Martin Luther King kunngjorde «I have a dream», om at alle borgere skal nyte de samme rettigheter, oppdaget Kim at verden var urettferdig, og kjente behov for å gjøre noe med det. Det hun så på dannelsesreisen til Latin-Amerika, skulle hun bære med seg resten av livet. Det formet og modnet henne.
Da hun kom hjem og igjen inntok plassen på benken ved Nationaltheatret, viste det seg at Mogens ikke hadde glemt løftet sitt. Men den lørdagen han tok henne med til «Foreningen for by og bygd» i Ormsund roklubb for aller første gang, ble et antiklimaks. Ved 12 av de 13 bordene satt bare menn, ved det siste satt seks damer – en skjevfordeling hun ikke hadde opplevd på noen av byens ordinære utesteder – og nesten alle var enten fulle eller i ferd med å bli det.
Deprimerte var de, hele bunten. Mennene gråt seg gjennom lidelseshistorier om hvor forferdelig livet deres var utenom denne samlingen hver sjette uke. Om hvor nedverdigende det var å måtte leve ut sitt begjær i parker og pissoarer fordi kriminaliseringen av mannlig homofili gjorde det umulig å ha et synlig og respektabelt privatliv sammen med andre menn. Kim trodde knapt hva hun hørte. Denne paragraf 213 i straffeloven måtte de jo få gjort noe med!
Som fest betraktet var aftenen bedrøvelig. Men kulturen i miljøet kunne hun saktens selv røske opp i. Da en ufjelg brande av en kvinne på et av de neste treffene bød opp til dans og presset beinet sitt mellom de slanke lårene hennes, ble Kim så forbanna at hun dyttet damen over dessertbordet så fruktfat og geleer føyk. Sånn skulle det ikke være.
Da Kim ville kaste seg inn i kampen for homofiles rettigheter og ta knekken på den forknytte diskresjonskulturen i det hun kalte «De klamme henders klubb», fikk hun raskt en lederrolle. Via jobben i Opplysningskontoret for forsikring hadde hun skaffet seg et nettverk i pressen. Nå begynte hun, i tillegg til statistikk over branner og innbrudd, å fore journalistene med informasjon om hvilken skamplett paragraf 213 var. Ingen bet umiddelbart på agnet, men etter hvert begynte noen av dem så smått å vise interesse også for kriminaliseringen av homofile.
Kim tok initiativ til, og ble første redaktør for, DNF-48s eksterne tidsskrift Oss. Det kom ut fire ganger i året, i et opplag på 1 000, og ble solgt hos Kims gamle bekjente Severinsen i Skippergata. Når myndighetene nå mottok brev fra homobevegelsen, var de ikke lenger undertegnet pseudonymene Olav Hansen eller Ivar Selholm, men Karen-Christine Friele. Øverst på brevarkene sto det ikke Foreningen for bygd og by, men Det Norske Forbundet av 1948.
L. Øystein Os, sjefen hennes i Opplysningskontoret, var også leder for den norske PR-foreningen. Da Kim ville gyve løs på paragraf 213, rådet han henne til å legge bånd på temperamentet han hadde registrert at hun til fulle besatt. Det hjelper ikke å ha et riktig og godt budskap hvis man skriker det ut, poengterte han. Da orker ikke mottagerne å bry seg, da ender det i løse luften.
Det syntes hun å ha tatt seg ad notam da hun 15. juni 1965 deltok i det aller første norske radioprogrammet om homofili i NRK, landets eneste radiokanal. Man kan ikke hviske fram et opprør, har hun siden sagt, men den dagen var det i praksis det hun gjorde. Bare det å høre en homofil snakke, var for lytterne oppskakende. Men egentlig var det lite ved henne som minnet om den senere så fandenivoldske og kompromissløse homogeneralen. Ytterst beskjeden og høflig var hun, med mild, lys og skarrende bergensstemme. På spørsmål fra programleder Liv Haavik voktet hun seg vel for å klandre landets heterofile flertall for undertrykkelsen av homofile.
– Heterofile innbiller seg at vi er helt degenererte og ikke har noen moralske standarder. Men jeg vil forsvare de heterofile. Jeg tror ikke dette er deres mening, jeg tror det er manglende kjennskap til homofile. Heterofile får gjerne sitt kjennskap til homofile gjennom avisene, og da er det de ytterliggående i vår gruppe som gir inntrykk av hvordan vi er. Jeg synes vi har en tendens til å henge de ulykker vi skaper for oss selv på en knagg som heter: Det er de andres skyld.
Noe krav om å fjerne paragraf 213 framsatte hun ikke.
– Vi homofile får i første omgang nøye oss med at de heterofile, litt mer velvillig enn i dag, ville akseptere oss som mennesker, med gode og dårlige egenskaper. For å leve i en verden som majoriteten opplever som unormal og vederstyggelig, det vil prege en.
Selv levde hun godt med å være homofil, bedyret hun.
– Det som for meg er naturlig, kan umulig kjennes som en ulykke, men for mange er det en tragisk ting, sa hun, og uttrykte et ønske om at heterofile skulle bli litt mindre opptatt av selve den seksuelle aktiviteten som de hadde så vanskelig for å forstå, og heller bry seg litt mer om kjærlighet.
– Den kjærligheten jeg kjenner, er sikkert den samme som heteroseksuelle kjenner, sa hun.
Men med én litt vond begrensning.
– Trangen til å få barn forsvinner jo ikke. Det er klart det er et enormt savn. Men så forsøker jeg å si til meg selv at det finnes dog ulykkelig gifte, og gifte som ikke kan få barn. Det hjelper meg gjennom perioder av krise.
Forsvant noen gang det behovet? Kim sier i dag at det aldri eksisterte. Hun elsker barn, men har ikke kjent noen som helst trang til selv å bringe dem til verden. Hun snakket på vegne av homofile generelt.
