«Et bevis på at kunst kan endre verden,» ble det sagt før visningen av filmen REAS på Vega Scene i fjor høst. Samboeren min albua meg i sida.
Når jeg har studert kunst eller skrevet, er det med tro på at kunst har en virkning. Når jeg legger det bort, er det fordi jeg har mistet troa. Fire sider inn i Anders Gjesviks biografi om Kjartan Slettemark er jeg ikke bare fengslet – jeg er overbevist om at kunst kan endre både mennesker og verden.
Det eneste konstante er mangelen på penger.
I biografien om Kjartan Slettemark tar journalist og førstelektor Anders Gjesvik oss gjennom kunstnerens liv, fra oppveksten i vestlandsbygda Naustdal, via studier i Oslo, til eksil i Sverige. Det eneste konstante er mangelen på penger. Kunst er viktigst, og venner, bolig og atelierer kommer og går. Anerkjennelsen lar vente på seg, og kunstneren blir først og fremst slaktet. Den ellers kronologiske boka åpner med mottakelsen av Kjartans vietnambilde i 1965.
Biografien om Kjartan Slettemark
Kunsten å bli sett
Kjartan Slettemark. Kunsten å bli sett av Anders Gjesvik er historien om gutten fra en liten gård på Vestlandet som utviklet seg til en av de mest eksperimentelle kunstnerne i Norge og Sverige. Kjartan Slettemark rømte i 1959 til Sverige fra en svært konservativ norsk kunstverden.
I 1965 søkte han svensk statsborgerskap da hans vietnambilde ble stilt ut i Oslo og skapte en rasende kunstdiskusjon som endte med at bildet ble både økshogd og steinet. Vietnambildet ble i 2005 kanonisert som et av de tolv viktigste verkene i norsk etterkrigstid, men veien dit var lang, kronglete og ensom.
I 1969 ga svenske sosialmyndigheter Slettemark diagnosen Bordeline case. Han fryktet å bli tvangsinnlagt, men slo vellykket tilbake med anti-psykiatrisk kunst. For ham var kunsten og livet ett og det samme, og han utviklet dette gjennom å gå inn i ulike identiteter som amerikansk president, puddel og plastbaker.
Terningkast 5 i Bergens Tidende
«For de som er interessert i norsk kunsthistorie, er denne boken en gullgruve […] en av de beste – og tidvis – mest kritiske kunstnerbiografier jeg har lest på lang tid.»
Anders Gjesvik (f. 1959) er førstelektor ved Institutt for journalistikk og mediefag, OsloMet Han er master i journalistikk fra Universitetet i Oslo i 2010 og har jobbet som journalist i 20 år, hovedsakelig i featureavdelingen til Dagens Næringsliv.
Rapport fra Vietnam
Etter å ha lest om barn som brennes av napalm, laget Kjartan et verk av en brun dukke og et amerikansk flagg plassert i en stor plastmunn som roper «VIETNAM». På dette tidspunktet ble Vietnamkrigen omtalt svært annerledes enn hvordan jeg lærte om den på skolen. Kun Dagbladet var nogenlunde kritisk, og utenriksministeren omtalte krigen som en utakknemlig oppgave påtvunget av omstendighetene.
Da vietnambildet ble utstilt i en monter utenfor Stortinget, ble det skrevet 400 artikler og leserbrev i løpet av fire måneder. Verket ble fordømt i avisene og offentligheten, revet ned og ødelagt med øks. Responsen var massiv.
Skribent Adam Njå har erklært nåtiden som krenkelsens tidsalder. Da vietnambildet ble revet ned, forsvarte VG gjerningsmannen, ettersom bildet krenket forbipasserende. Morgenbladet forsvarte også voldsbruken, med argumentet at det måtte herske ytringsfrihet også for dem som ble utsatt for det provoserende bildet.
Skribent Adam Njå har erklært nåtiden som krenkelsens tidsalder.
Har kunst evnet å skape den samme vreden i min egen levetid? Kanskje strekker det performance-definisjonen for langt å foreslå Shabana Rehman da hun løftet Mullah Krekar. Muhammedkarikaturene var fatale, og klimaaktivister som har ødelagt kunst har skapt furore, men ingen av delene var utført som kunst. Uviljen var heller aldri like allmenn og unison. Kjartan stod alene da det raste rundt ham, i det jeg ville erklært som krenkelsens tidsalder.
Et samfunn i endring
Gjesvik ønsker å nå yngre lesere og gjør boka tilgjengelig gjennom historiske detaljer. I Naustdal lukter bensin som den store verden. I hovedstaden blir gutter med langt hår spyttet på. Gravide studenter kastes ut av kunstskolen, boka om sexarbeideren Albertine forbys og beslaglegges, og en tenniskamp mot apartheidstaten Sør-Afrika får politibeskyttelse. Det er ungdomsopprør i Oslo, homofili er en sykdom, og CIA finansierer abstrakt ekspresjonisme som et motsvar til sovjetisk propagandakunst.
Gjesvik tar meg med inn i en verden som eksisterte tiår før mine egne foreldre ble født, og han gjør det mesterlig. På den måten blir dette ikke kun en biografi om Kjartan, men en fortelling om ytringsfrihet og det norske samfunnet.
OM SKRIBENTEN
Sunniva M. Roligheten
Sunniva M Roligheten (f. 2000, oppvokst i Larvik) debuterte med romanen Når alt er av papir, og ble tildelt Saabyestipendet.
Hennes andre bok, Om du var et menneske (2024), er skrevet sammen med Daniel A Wilondja.
«Herr dommer, det Slettemark gjør kan ikke kalles kunst»
Også kunsten var annerledes. Da vietnambildet ble ødelagt, vitnet rektoren på kunst- og håndverksskolen i rettssaken: Han erklærte at verket ikke var kunst. I det fjerne utland var popkunsten og plasten på anmarsj. Unge kunstnere i Norge følte seg lammet og kneblet av de eldre, for eksempel gjennom opptak til Høstutstillingen. Dette polariserte samfunnet på randen av omveltning er fengslende lesning. Et fåtall mente kunstens rolle var å inspirere, destabilisere, ryste, skremme og forandre oss. De fleste avfeide Kjartan som en gal tulling.
Når vietnambildet henges opp igjen, får det politibeskyttelse. Folk som ellers bare ville passert, stopper og reagerer. Få kunstopplevelser har slått meg i bakken slik dette bildet gjorde i sin tid. I fjor så jeg Magdalena Abakanowicz’ enorme vever. Disse skapte den samme følelsen som Kjartan fikk av William S. Burroughs’ bøker: «en heftig følelse i kroppen». Vevene ga meg, i likhet med biografien om Kjartan, en overbevisning om at kunsten er mektig.
Identitetssøken
Vi følger Kjartan når han kler seg ut som puddel, både på kunstutstilling og passkontor. På tross av argumentet om at damer både sminker seg og går med parykk, godkjennes ikke passbildet. Derimot godkjennes et bilde der han kombinerer ansiktet sitt med president Nixons. Mens kanarifuglene hans dør av plastforgiftning, fortsetter han å lage kunst som er uforståelig for nordmenn – både kunstvitere og hvermannsen. Kjartan er en pionér innen plast, readymades og video.
Kjartan er en pioner innen plast, readymades og video.
I Gjesviks bok får de ulike tolkningene av Kjartan leve side om side: den løsemiddelskadde, egoistiske tullingen som folk skifter fortau for å unngå, og den briljante, medmenneskelige kunstneren. Kjartans søken etter identitet er en rød tråd i boka.
Tidvis overdrives analysene for å knytte dem til identitet, som når Kjartans indre liv symboliseres gjennom avkuttede trestammer eller når den dansende gangen angivelig skyldes livslang forelskelse. Samtidig er det spennende å følge Gjesvik i forsøket på å forstå hva som har drevet den mystiske kunstneren, hvordan han har holdt ut fattigdommen og fordømmelsen.
Kunsten er lang, livet kort, og boka perfekt
Gjesvik har rett i at det ikke finnes noe ferdig bilde av et menneske. Bildet han pusler sammen i denne boka, er ett jeg forelsker meg i. Det er vakkert, dels tvetydig og dypt inspirerende. Forfatterens bekymring for den fengende fortellingens paradoks er unødvendig.
Beretningen om Kjartans liv er unik og spennende i seg selv, og Gjesviks omtanke for detaljer gjør fortellingen fengslende og universell. Presten i Kjartans begravelse sa at kunsten er lang og livet kort. Biografien om Slettemark er så godt som perfekt. Idet jeg lukker boka, kjenner jeg en enorm takknemlighet til Gjesvik for å ha skrevet den nettopp slik.
