Jeg har skrevet min fars historie.
Det hender jeg våkner om natten, klam og kald, fordi jeg tror at jeg har glemt noe viktig. Jeg må trekke Mac-en frem fra under senga (har lært at den må ligge der nå), åpne den siste PDF-en fra forlaget og finne avsnittet jeg har hatt mareritt om at har forsvunnet i løse lufta. Det er alltid et som vil ødelegge hele fortellingen hvis det blir borte, et som forteller noe helt essensielt om pappa, noe jeg så fryktelig gjerne vil at du skal forstå.
Andre ganger sovner jeg ikke i det hele tatt. Jeg kverner på setninger jeg kan utenat, formuleringer jeg har brukt timer og dager på, fortellinger som står i forhold til hverandre. Hva om jeg ikke har fått det til? Hva om INGEN SKJØNNER DET?
Jeg har følt meg misforstått før. Jeg har blitt slakta og nulla og kassert. Jeg har tatt det med et smil. Det var jo bare tekst, bare bøker, bare ord, jeg har tenkt tilbake på elevene jeg pleide å ha, på den gangen det jeg gjorde gjaldt barndom og liv, og jeg har smilt lettet over at det jeg driver med nå ikke egentlig er viktig. I alle fall ikke like viktig som barnevernssaker og leseopplæring for minoritetsspråklige dyslektikere.
Denne gangen har jeg ikke noe å trøste meg med. Denne historien er ikke bare ord, den er levd liv. Pappaen min har gitt meg det i hendene og jeg er grusomt redd for at jeg har klemt for hardt eller ikke holdt fast nok i det, at jeg har føkka opp. Pappaen min er heldigvis fornøyd, men han kan jo ikke avgjøre om jeg forteller så folk skjønner poenget, han kjenner jo poenget allerede. Han er poenget, faktisk. Mellom all verdenshistorien, religiøsiteten, ismene, apartheid, krigen, attentatene, Mandela og Tambo og Sisulu og Nzo, de politiske forbrytelsene og skamplettene på motstandsbevegelsens historie, de naive nordmennene, en postsekk, selvlysende grønne piller, mitt tenåringsopprør og en ufattelig mengde diamanter er poenget dette:
Pappaen min er en skikkelig ålreit fyr. Han er sta som et esel og beskjeden som seks år gamle sultefora sentrumsgutter foran et kakebord, han har tatt liv og han har gjort de utroligste ting for å redde sitt eget, men han er en SKIKKELIG ålreit fyr likevel.
Sånn. Nå har jeg sagt det. Kanskje jeg får sove i natt.
