Vi mennesker er opptatt av suksess, og hva de rundt oss får til. Det er lett å beundre mennesker som får til alt de prøver på, og aldri ser ut til å slite. For mange er det et slikt menneske Martin Eia-Revheim er.
Allerede i 1998 ble det tydelig at Eia-Revheim var et navn å bite seg merke i. Dette året etablerte Revheim kulturscenen Blå i Oslo – et legendarisk konsertlokale og utested, som til den dag i dag lever i beste velgående. Musikk har i det heletatt vært en essensiell del av Eia-Revheims liv, og mellom 2002 og 2005 ledet han også Kongsberg Jazzfestival. Siden den gang har han hatt suksess på flere arenaer, og har blitt et kjent navn i kulturbransjen.
Likevel var det få som har visst hva som har foregått inne i Martin Eia-Revheim gjennom hele hans liv. For selv om det er lett å se suksess, er det ikke alltid like lett å se om noen sliter.
I 2022 valgte Martin Eia-Revheim å legge alle kortene på bordet, gjennom boken Å sette sammen bitene. Boken, som har tatt blant annet anmeldere i både Dagbladet og NRK med storm, forteller historien om en svært vanskelig og turbulent barndom. Eia-Revheim vokste opp med en uberegnelig, voldelig og til tider alkoholisert far. Dette har ikke bare preget hans barndom, men også fulgt han gjennom hele livet, fram til i dag.
Å sette sammen bitene er ikke bare en svært velskrevet bok, den er også svært aktuell. Ifølge Redd Barna har 1 av 5 barn opplevd vold i hjemmet. Eia-Revheims bok gir en stemme til alle barn av foreldre som ikke burde hatt barn.
Å sette sammen bitene kan du bestille hjem her.
En historie uten seier
Selv hadde Eia-Revheim egentlig aldri snakket om barndommen sin offentlig før han var med i NRK-podkasten «Usagt» i 2019. Denne opplevelsen endret mye, og ideen om å skrive bok ble plantet i han.
– Etter podkasten på NRK skjønte jeg at det gikk an å være åpen om dette, og jeg fikk også mange tilbakemeldinger av folk som dessverre kjente seg i igjen i det jeg fortalte. For min egen del gjorde denne opplevelsen at jeg ble trygg på at jeg kunne gjøre dette uten risiko, sier Revheim.
Eia-Revheim mener han uansett ikke kunne skrevet en like god bok før nå.
Jeg kunne ikke ha skrevet dette for 10 år siden
– Jeg kunne ikke ha skrevet dette for 10 år siden. Det krever, for min del i alle fall, alder og tid for å sette ting i perspektiv, og for at det jeg skriver skal bli viktig, ikke bare for meg, men også for dem som leser det.
En sterk motivasjon for å skrive boken var mangelen på historier som ikke er «seiersfortellinger». Historier der mennesker har slitt, og deretter har overvunnet demonene sine er sikkert er inspirerende for mange. Men for han, og for mange andre i hans situasjon, har det hatt motsatt effekt.
– Å høre at noen andre klarer det man selv ikke klarer, kan være veldig belastende, sier Revheim.
Revheim påpeker at man ikke kan forvente å bli «helt bra», men at man gjennom bearbeiding og et godt apparat kan lære seg å leve med traumene, og på den måten ta livet tilbake.
Eia-Revheim: – Jeg kommer nok aldri til å tilgi ham
Å tilgi eller ikke tilgi – det er spørsmålet. I alle fall kan det virke sånn for Eia-Revheim, som skriver mye om konseptet tilgivelse i boka. Kan han egentlig tilgi faren sin for det han har gjort?
– Det blir jo mine tolkninger, men aksept og forsoning er jo begreper som handler for meg om å leve med, mens tilgivelse er et langt mer krevende begrep . Man kan ikke kreve fra andre at de skal tilgi, det kan ta mange, mange år, og det hender at det ikke kan skje i det helet tatt. Hvis jeg skal tilgi, må jeg gå langt i å forstå pappas posisjon og synsvinkel, og det er ganske komplisert når man har fått så mye juling, sier Revheim.
Det er ganske komplisert å tilgi når man har fått så mye juling
Eia-Revheim er skeptisk til samfunnets forventninger om tilgivelse. Revheim mener det ofte er gjerningspersonen som krever tilgivelse av ofrene, og at dette er et helt urimelig krav. Hver gang hans far ble tynget av sine egne dårlige valg, krevde han tilgivelse fra moren og Eia-Revheim selv, noe som var svært vanskelig for dem begge.
– Men jeg kommer nok aldri til å tilgi ham, i hvert fall ikke på den måten jeg definerer tilgivelse. Men for å få det bedre selv, tror jeg nok på aksept og forsoning, som innebærer mer min egen tolkning av alt som har skjedd. Uansett er det jo på en måte for sent med tilgivelse, fordi han er død.
Musikken som et frirom
Som kulturmann har Eia-Revheim hele livet vært lidenskaplig opptatt av musikk, og til tider har musikken gitt han etterlengtet ro, i en ellers turbulent oppvekst.
– Musikken har absolutt vært viktig, men det er viktig å si at det har det vært for meg, og jeg anbefaler ikke spesifikt musikk til andre i en slik situasjon. Noen finner glede i helt andre ting.
– For meg fungerte det som et frirom. Ikke bare musikken i seg selv, men å ønske seg nye plater og ha lister med ting jeg ville høre. Jeg klarte å holde på med en form for fankultur, og det har hjulpet meg, og gjør det fremdeles.
Eia-Revheim liker likevel ikke å legge alt for mye i det å bruke kunst som terapi:
– Jeg vil ikke opphøye musikk. Jeg blir provosert av folk som opphøyer kunst på den måten. Det krever et overskudd å ta til seg estetiske preferanser. Det blir alt for enkelt å be noen finne noe sånt, mange er ikke i stand til det en gang. Det er viktig ja, men det veldig mange ting som er veldig mye viktigere.
Musikk har også vært viktig under skrivingen av Å sette sammen bitene. Under kan du høre én av Eia-Revheims mange spillelister som inspirerte han i skriveprosessen.
Å sette sammen bitene kan du bestille hjem her.
