Fire noter om meg selv og Bruce Springsteen. Del II

Etter at The River-turneen var ferdig i oktober 1981, trakk Springsteen seg tilbake for å skrive låter til et nytt album. Han var 32 år. Han hadde blitt kalt rockens fremtid. Han hadde erobret Amerika for lengst, nå hadde Europa endelig også fått øynene opp for Springsteen. Han og bandet var, som de sier, on a roll. Han skrev en haug med låter. Låter om drømmene som har visnet, om Vietnam og om alle dem som kom hjem fra Vietnam, folk med døde øyne. Om folk som ikke har penger, og om ungene til folk som ikke har penger, som leker og drømmer om et hus oppe på åsen, et hus som representerer alt det de selv ikke har. Han skriver sanger der guttunger og jentunger dreper folk som i en lek, sanger der vanlige mennesker klikker fullstendig når banken tar huset deres, historier der sønner kjører opp til fedrenes hus og ikke finner annet enn spøkelser og skygger som stirrer. Han skriver sanger om å sitte i baksetet av en bil, badet i sollys, med en lillesøster som slikker i seg en is; sanger der brødre danser med den samme jenta, sanger om blod og slekt og om hvordan mennesket alltid – uansett hvor ille alt sammen blir – biter seg fast til et håp.

“Jeg holdt på å skrive låter til mitt neste album, og skjønte at det som tok mest tid i studio nettopp var skrivingen. Jeg gikk i studio, men hadde aldri ferdig materiale, eller så var det ikke godt nok skrevet. Så jeg spilte inn musikk i en måneds tid, fanget et par ting, gikk hjem og skrev mer, spilte inn i enda en måned – det var ikke veldig effektivt. Så jeg fikk tak i en liten Teac, en firespors kassettopptaker, og tenkte “jeg skal spille inn disse sangene og hvis de låter bra med bare meg på gitar, så skal jeg lære dem bort til bandet. Jeg kunne synge og spille, og så hadde jeg to spor til, som jeg kunne bruke til å kore eller legge på en tamburin.”

Han spilte inn en haug med sanger hjemme. Han prøvde å spille låtene med bandet igjen, men ingenting låt i nærheten av kassetten han hadde i lommen, kassetten med sangene han hadde spilt inn på kjøkkenet. “Det var ment å bare være en demo. Jeg gikk med kassetten i jakken i ukesvis. Og det var den kassetten som ble platen.”

Nebraska kom ut den 30. September 1982, den er utvilsomt en av de mest tydelig politiske platene i Springsteens karriere, og det var Nebraskas tekstuelle landskap Springsteen oppsøkte på The Ghost of Tom Joad, det vil si: en amerikansk fortellertradisjon der Jack Kerouack finnes, der Raymond Carver og Flannery O´Connor finnes. Og John Steinbeck, selvsagt. Dermed plasserer Springsteen seg ved Woody Guthries side; Guthrie gjorde med sanger som Steinbeck gjorde med fortellinger. Tom Joad – hovedpersonen i Steinbecks Vredens druer – vender hos Springsteen tilbake i form av et spøkelse, og dermed blir også 90-tallets Amerika et gjengangeraktig scenario, et slags speilkabinnett der 30-tallets topografier reflekteres tilbake på oss; i disse sangene er segregeringen fortsatt synlig, de nye underklassene, latinoer, koreanere, kinesere; volden som finnes overalt, makten og fattigdommen, side om side. Men Lovnaden blir man ikke kvitt. Løftet om et anstendig liv. Om familie og barn og et hus out in the suburbs. Springsteens to mest berømte sanger, Born to Run og Born in the USA, er Lovnadens ytterpunkter; på den ene siden rock’n’rollens løfte om evigvarende intensitet, fullstendig tilstedeværelse i eget liv, om at det er mulig å leve i frihet, i bevegelse under en slags beskyttelse av Amerikas løfte til sine barn; at man kan forvandle seg til hva som helst. At du er det du bestemmer deg for å være. Og går det ikke an å finne seg selv opp på nytt her, så kan man alltids reise vestover, der det blankeste av alle maskene finnes under den uendelige amerikanske himmelen. På den annen: Born in The USA. Tiden som går. Han som kommer hjem etter å ha kjempet en krig som er meningsløs, en krig alle vil glemme, en krig det ikke lenger er plass til.

Tom Joad-platen ble med rette ansett som et comeback, etter de vinglete årene 88-94. Det finnes en artistisk ro på platen, og den skyldes ikke utelukkende det neddempede lydbildet, men en selvtillit som gjør seg merkbar og gjeldende fra første spor. Springsteen synes å ville være noe annet enn en kontemporær artist; den oppumpede jeans-kledde figuren vi husker fra 80-tallets stadionmaratoner er tværet ut, ubrukelig, all den tid musikkverden har blitt endevendt av grønsj, av britpop, av hip-hop. Springsteen er så uhipp som man kan bli. Han fyller 40. Han sparker bandet sitt, banden sin, lager plater med den nye kona og en gjeng med studiomusikere. Han er lykkelig, han skriver om lykken. Det låter utdatert. Desperat. Gammelmannsrock, sa vi og hørte på Surfer Rosa i stedet.

The Ghost of Tom Joad kom ut i 1995. Bare et par år før hadde L.A blitt satt i brann etter frifinnelsen av de fire politimenn som var involvert i Rodney King-saken. I 1995 ble OJ Simpson frifunnet for et dobbeltmord, selv om alle tekniske bevis pekte mot ham, men all den tid rettssaken ble gjort om til et spørsmål om rase, mente mange at frifinnelsen var en slags kollektiv juridisk hevn for årtier med politivold. I mai samme år sprengte eks-soldaten Timothy McVeigh en bombe i Oklahoma, nesten 170 mennesker døde. Rasende veteraner. Lynsjinger. Misnøye og skuffelse i en eksplosiv blanding.

Ekkoer, gjentagelser, gjenklanger, skygger.

Det er disse dunkle konstantene som gjengangeraktig omringer samtiden; politivoldssakene vises på tv, finanskrisen dukker opp som lederartikkel, som dokumentarfilm, som sosioøkomisk studie eller medial skillingsvise. Springsteens nyvunne selvtillit manifesterer seg i en plate der han knytter an samtiden til fortiden og gjør seg selv usynlig, til en viss grad, slik alle gode sangere gjør. Bruce Springsteen-figuren tar et steg bakover og plasserer seg i skyggene, sammen med resten av de amerikanske kronikørene; det er fortellingene som er viktige. Ikke fortelleren.

 

Fire noter om meg selv og Bruce Springsteen del III.