Astrid Lindgrens krigsdagbøker (eller «krigsdagboken» som hun selv kalte de 17(!) bindene med notater, utklipp og avskrifter – i entallsform, som om det var én bok, ett enkelt, avsluttet verk) strekker seg fra 1. september 1939 til nyttårsaften 1945.
Første linje i første bind er: «O! Idag började kriget.» Og etter innføringen 15. august 1945. «Idag slutade det andra världskriget», er opptegnelsene spredte og sporadiske. (Forfatteren skrev senere ytterligere to bind, frem til sekstitallet, men de er holdt utenfor denne utgaven.)
Selv om dette ikke hadde vært ført i pennen av et menneske tre generasjoners skandinaver (og store deler av verden for øvrig) skulle komme til å betrakte som en personlig, nær venn, en trøster og en rådgiver i tunge tider, ville det vært et oppsiktsvekkende verk. Både i sin ambisjon og sin gjennomføring. En hel verdensdel holdt pusten da de første stridsvognene rullet over den polske grensen, uvisse på fremtiden. En 32 år gammel tobarnsmor, husmor og sekretær, i et skjermet land langt unna, grep instinktivt til pennen. Som om det var avgjørende og nødvendig å dokumentere dette, å samle avisklipp fra dramaets mange vendepunkter, å føre inn hver hverdagslige affære side om side med verdensomveltende rapporter fra slagmarken, egen familieengstelse og militære fremrykninger – i det hele tatt, fange det dramaet det er å være et levende menneske, midt i ragnarok. «Jeg begynte å skrive dagbøkene for å holde orden på hukommelsen min og få et samlet bilde av hva som skjedde i verden og hvordan det påvirket oss», sa hun senere.
Verket som vokser frem, side for side, klipp for klipp, bind for bind, har for en moderne leser minst fire dimensjoner. Tre åpenbare og en hemmelig.
For det første er det en journalistisk-historisk reportasje, en rapport fra verdenshistorien, slik den avleses av en ømfintlig seismograf i Vasastan. Selv om nedskriveren har stor politisk innsikt og følger bedre med enn de aller fleste (hun er åpenbart en nyhetsnarkoman som tråler tidens aviser med saks og limpotte parat), så er utvalget hun gjør fra scenene på den globale slagmark selvfølgelig langt fra historisk signifikant. Det er styrt av én kvinnes blikk, preget like meget av empati og nysgjerrighet for den enkeltes skjebne som av for de lange politiske linjer – og av en god slump tilfeldigheter. Slik blir det historieformidling ulikt hvordan en historiker eller journalist ville gjort det, men ikke mindre sant av den grunn – man er fristet til å si: snarere tvert imot. Det er hverdagens, ikke historiebokens sannhet som vekkes til live på disse sidene, like spontant, levende og dryppende av medlidenhet for «detta bedrövliga jordklot» som dengang det ble skrevet – i sene nattetimer etter at dagens sekretærjobb var avsluttet, ungene kommet i seng og husarbeidet unnagjort.
Man skulle tro hun hadde annet å tenke på. Men det er så man aner noe annet mellom linjene til den ivrige (men – må man anta – dødstrøtte) hobbyhistorikeren. En følelse av nødvendighet. At hun skriver – og klipper ut fra aviser, og noterer, og samler historie som blir fortalt mann og kvinne imellom – fordi det må gjøres, fordi det rett og slett er hennes oppgave. Sett i ettertid er det nesten et profetisk bilde: Den 32 år gamle, helt ukjente Astrid Lindgren sitter i en treroms leilighet i Stockholm og skildrer en tid med stort kaos og mye ondskap mellom menneskene, om en kamp mellom landene i det fjerne og landet utenfor. Og skriften virker lindrende.
Den neste, like slående dimensjon i verket utspiller seg på krigens andre arena, på den egentlige hjemmefront – mellom husets fire vegger. Den handler om rasjonering, om nødvendig hamstring, om syke barn, knapp tid og krisevarer. Og, svært ofte, om blandingen av takknemlighet og dårlig samvittighet over å stå mirakuløst utenfor krigsdramaet – i «Schlaraffenlandet, där det fortfarande finns mat och bakelser och choklad». Det er husmoren, ikke den ustoppelig nysgjerrige og kunnskapshungrige avisleseren som skriver langs denne dimensjonen; hverdagen, ikke verdenshistorien som setter dagsorden. Og på mesterlig vis flettes de to plan sammen.
«Vad man verkligen talar om, det är, hur lite kött man får på ransonerna och hur mycket ägg man lyckats komma över vid sidan om ransoneringen och om det skall bli kallt till vintern, hur mycket skärbönor man konserverat m.m. sådant. Födan betyder allt – och dock har vi ju fortfarande gott om mat. Kött ser man ju nästan aldrig till och fisk är det ont om åtminstone i Stockholm. När vi därför idag hade lammstek till middag, så var man ju nästan högtidligt stämd – och gott var det. Jag tänkte på de ryska och franska krigsfångarna i de tyska hamnarna; enligt brev från svenska sjömän är de fruktansvärt utsvultna och går omkring och letar potatisskal i soptunnorna. […] Och så går vi mot en ny krigsvinter – o gud vare oss nådig. Just nu kämpas det rent rasande om Stalingrad …»
Skriveren (ennå er hun altfor beskjeden til å våge seg på en tittel som «forfatteren», endog overfor seg selv), går ubesværet fra sin egen møysommelige samling av rasjoneringskort til en anstendig middag for familien, via det presist opptegnede bildet av en utsultet krigsfange som roter gjennom søppelspannene på bryggen i Hamburg, til den russiske vinter, slik den kaster seg over verdenshistoriens blodigste slag på den andre siden av kontinentet. Det er ikke resultatet av en litterær metode, det er selve virkeligheten som skjærer seg inn i
teksten. Det er det lille mennesket i møtet med det helt store drama. Spranget over Helvetesgapet.
Et sted i boken – den 19. juli 1944 – da krigslykken har vendt seg og man kan ane en fred ikke altfor langt i det fjerne, bryter plutselig det private inn i verdensdramaets alvor på en annen måte: «ett jordskred har gått fram över min tillvaro, och jag sitter ensam och frysande kvar». Det er (går det frem av andre kilder) hennes mann gjennom 13 år, Sture, som har begjært skilsmisse etter å ha vedgått et langvarig utroskapsforhold. «Blod flyter, människor lemlästas, elände och förtvivlan överallt. Och jag bryr mig inte om det. Endast mina egna problem intresserar mig.» Det varer i én setning til, så er verdenssamfunnets virkelighet tilbake i teksten: «Ryssarna går fram något rent fantastiskt, är redan inne i Baltikum, som tyskarna visst ämnar ge upp. Ryssarna står nu ytterst nära gränsen till Ostpreussen …»
Jordskredet skulle senere bli avverget, eller i det minste dempet, da ektemannen krøp til korset. Men den tilbakeholdte fortvilelse idet dramaet er på sitt høyeste, sier ikke så lite om dagbokskriveren og hennes forsøk på å lage en tekst som hjelper med «å holde orden på det som skjer i verden, og hvordan det påvirker oss». Diskresjonen denne ytterst private hendelsen omtales med, antyder også krigsdagbøkenes mulige leser, slik vedkommende har fremstått for den som skrev. Utallige dagbøker er ment «for ingens øyne», de er laget for at skriveren skal ha et sted å plassere sine betroelser. Disse bindene er noe annet, de står mellom selvbiografi, journalistisk collage og politisk rapport – man mer enn aner at den egentlige leser er Astrid selv, men at hennes møysommelige samling av samtidsdokumentasjon, sammenføyd med sirlig skjønnskrift, inviterer andre inn i bøkene. (Et ikke ubetydelig faktum er det også at den profesjonelle sekretær Lindgren behersket et annet språk for de private skriverier. Alle hennes førsteutkast og notater til bøker er gjort i melinsk stenografi – raskt og meget praktisk, men uleselig for andre enn henne selv.)
Tilfellet – eller historiens gang; de to er ofte umulig å skille fra hverandre – ville ha det til at Astrid Lindgren skulle få enda et utkikkspunkt mot sin tid og sine medmennesker. Et sted å registrere verden og dens lidelser, dens lengsler, fortvilelse og gryende håp, dens uslitelig prosaiske alminnelighet og dens voldsomme og overraskende uforutsigbarhet, slik det alt sammen ble speilet i millioner av mennesker i verdenskrigens år.
Hun kalte det «snuskjobbet». På 30-tallet hadde hun arbeidet for Sveriges ledende kriminolog, Harry Söderman. Da verdenskrigen kom, var det han som fikk i oppgave å bygge opp det som med en passende eufemisme fikk betegnelsen «Allmänna säkerhetstjänstens postkontrollanstalt (Pka)». Og han tok med seg enkelte betrodde medarbeidere. Den tidligere sekretær Lindgren fikk tittelen «granskare», utvilsomt et skritt opp på karrierestigen. Selv om hun ikke kunne snakke om det. «Den 15:e i denna månad började jag mitt hemliga ‘beredskapsarbete’, som är så hemligt, att jag inte ens törs skriva om det här,» noterte hun i krigsdagboken 21. september 1940. Astrid Lindgrens arbeid besto i å åpne, lese, og om nødvendig sensurere, andre menneskers brev. Dag ut og dag inn, gjennom fem lange krigsår, ble brev til og fra kongeriket kontrollert for statshemmeligheter. Det handlet om sikkerhetspolitikk. Men ordene som gikk gjennom sensorenes øyne, de handlet om menneskelige følelser. Sjømenn som skrev til piker hjemme i de svenske bygdene, om savn og fantasier. (De lo, fortalte hun senere, over hvor frivole kjærester kan være, når de skriver kun til hverandre.) Jødiske flyktninger i det sønderrevne Europa som i fortvilelse kontaktet fjerne svenske slektninger. Sønner som betrodde sine mødre ting man bare kan si til en mor.
Postkontrollen satt ikke bare med fingeren på folkets puls. De holdt dens hjerte i sine hender. Sensur av menneskers tanker er gammelt som skriften selv. Men på sytti års avstand er det umulig å ikke tenke at om noen skulle lese våre mest private brev, om det skulle sitte en fremmed der og kontrollere hva vi delte med våre nærmeste – måtte det da være en Astrid Lindgren.
Arbeidet ga krigsdagbokens forfatter en helt annen innsikt enn den vanlige svenske, både i overordnede linjer og i de private og mest hjerteskjærende detaljer av krigens herjinger. Som man vil se (og som vi på trygg historisk avstand må være henne evig takknemlig for), har hun nok tøyet sine taushetsløfter noe, når hun fra tid til annen limer inn hele brev, hele skjebner, i dagboken. Sikkert nok visste enhver husmor i det forholdsvis velbergede Sverige at de hadde det bedre enn resten av Europa, når de sto og spedde sausen til en lammesteik.
Astrid Lindgren kom rett fra en skildring om krigsfanger og potetskall, slik det så ut fra et skipsdekk i en fremmed havn og fortalt av en sjokkert svensk sjømann til kjæresten hans.
To ting er slående når man leser boken langs denne tredje dimensjonen. Det ene er forfatterens dype forståelse av, og kunnskap om, de europeiske jøders skjebne. Den dag i dag er det et omstridt krigshistorisk emne, hvor mye eller lite den vanlige innbygger i de krigsrammede land (og hit må vi regne selv det nøytrale Sverige) visste, og kunne vite, om jødenes vilkår. Her kommer Astrid Lindgren inn som en førstehånds kilde – med støtte i utallige brev mellom alminnelige mennesker. Allerede i 1940 skriver hun om konsentrasjonsleirene. Gang på gang vender hun tilbake til «de stackars judarna, vars förtvivlade böner om visa och inresetillstånd hit och dit jag läser varje dag. Evigt rot- och hemlösa irrar de runt jordklotet». 30. november 1942 – bare dager etter en hendelse det skulle gå årtier før Norge tok innover seg – noterer hun: «I Norge är det gräsligt. Alldeles nyligen har 1.000 norska judar, däribland även kvinnor och barn, deporterats till Polen och till en säker död. Det är jävulskt!»
For en nordmann er dette det andre, slående aspektet ved krigsreporteren Astrid Lindgren. Hun er rett og slett rørende opptatt av nabolandets – vår – skjebne. Quisling, Nygaardsvold, kampene i Nord-Norge, kongens flukt, de moralske implikasjonene av troppetransporter gjennom Sverige – det er alt sammen spørsmål av avgjørende betydning for henne. Astrid Lindgren hadde et barn som levde sine første leveår i København. I lang tid krysset hun Øresund nærmest ukentlig, mens hun knapt hadde vært over grensen til
nabolandet i vest. Likevel nevnes Norge nesten tre ganger så ofte som Danmark.
Dels har det nok en sammenheng med mengden brev til og fra den voksende mengden norske flyktninger i Stockholm som måtte sensureres. Men like viktig er det faktum at for Astrid Lindgrens generasjon var begrepet «broderfolkene» ikke en konstruksjon – det var en levende realitet. Hun var født to år etter unionsoppløsningen.
Krigsreporteren. Husmoren. Og sensoren. Tre unike innfallsvinkler til århundrets skjebnetime, tre dimensjoner i en tekst og et menneskeliv som alle utfyller hverandre. Likevel er det selvfølgelig et annet aspekt som gjør at man leser denne teksten med en særlig interesse og ærefrykt. Den fjerde, og viktigste, men nærmest usynlige dimensjon – skriverens lille, upretensiøse og lenge hemmelige prosjekt som stille vokser frem ved siden av den voluminøse og alvorlige krigsdagboken.
«Det ryktas, att Tyskland kommit med de mest oförskämda krav bland annat på en del av vår flotta, men ingen vet ju något. Jag orkar inte vara nervös och orolig så som förra vintern och våren,» noterer den allerede krigstrøtte tobarnsmoren 17. mars 1941. «Jag ger katten i det och bekymrar mig mycket mer för Karins temperaturstegring och tuberkulinprov.» Datteren Karin var mye syk den første ordentlige krigsvinteren. Mange kvelder da Astrid satt på sengekanten og måtte trøste. Det hun ikke skulle nevne i dagboken, antakelig fordi det der og da ikke virket som noe verd å ta med, var hva hun mange år senere skulle huske: «Och hon sa en kväll: ‘Berätta om Pippi Långstrump’, ett namn som just då flög genom hennes febriga huvud. Jag gjorde henne till viljes, hittade på en tokjänta som kunde passa till namnet och fann snart att vi hade fått en Pippi i huset som vi inte kunde bli av med.»
Pippi lever i den lindgrenske familie gjennom krigsårene, i stadig mer utarbeidede og detaljrike historier for Karin og hennes venner. I begynnelsen bare muntlig, men etter at husets kvinnelige overhode brakk ankelen og ble påført noen ukers ufrivillig sengeleie, fikk også hun sine opplevelser stenografisk notert. Først i mars 1944 – i forbifarten etter en innførsel om den finsk-russiske fredsslutningen – dukker hun opp i dagboken: «På hemmafronten har Karin haft mässling, riktigt med besked, och har ännu inte fått stiga upp. – Jag rogar mig för närvarande rätt duktigt med Pippi Långstrump.»
Som sagt: Krigsdagbøkene er et unikt stykke dokumentasjon av livet under den annen verdenskrig, mer enn verd vår oppmerksomhet uaktet hvem som hadde skrevet dem. Men det er Pippis nærmest hemmelige tilstedeværelse i teksten – eller dagbokens usynlige plass i Villa Villekullas bokhylle – som gjør den til en sensasjon. Det er fra boken du nå holder i hånden at et av Europas største forfatterskap skal springe.
Opp gjennom sitt dagboksverk har forfatterinnen valgt å gi sin desperasjon – og sitt gryende håp – forskjellige former, når hun trer ut av den kjølige formidlerens rolle. «Världens herre – vilddjuret i Uppenbarelseboken» kaller hun Hitler. «En gång en liten okänd tysk hantverkare, sitt folks upprättare och (enligt min och mångas åsikt) ödeläggare och kulturskymningsmakare.» Om Tyskland sier hun at det «liknar mest av allt ett ondskefullt odjur, som med jämna mellanrum rusar ut ur sin håla för att kasta sig över ett nytt offer». Og om ideologiene som kjemper om europeisk herredømme: «Nationalsocialismen och bolsjevismen – det är ungefär som två skräcködlor i kamp med varandra.» Katla i kamp med lindormen Karm. Tengil og den onde ridder Kato. I ettertid er det ikke vanskelig å se sammenhengene. De store linjene fra terroren som sensoren og
brevleseren med tid og stunder skulle støpe om til litteratur. Men der og da, på sengekanten til en febersjuk jentunge, fortalte krigsdagbokens forfatter en annen historie. En fortelling om selvtillit og håp: «Se pare for noen moschkler, sa sirkusdirektøren og klemte på Sterke Adolfs arm, der musklene svulmet som kuler under huden.
– Og nå, mine damar ok herrer, nå kommer jeg med min virkelig fina tilbod! Hvem av dere våger en prytekamp med Schterke Adolf, hvem våger fersøke beseire verdens schterkeste mann. Huntre kråner utpetales til den som kan beseire Schterke Adolf, huntre kråner, petenk det mine damer ok herrer! Vær så god! Hvem treter fram?»
Det må være millioner som senere har lest dette avsnittet høyt (med obligatorisk sirkusdirektørstemme) og sett blandingen av tindrende forventning og engstelse i tilhørernes øyne. Det kan da ikke gå bra? Kan det?
«– Det kan jeg, sa Pippi – men jeg synes det er synd å banke ham, for han ser så snill ut. – Neimen, det kan du vel ikke, sa Annika. – Det er jo verdens
sterkeste mann!
– Mann ja, sa Pippi. – Men jeg er verdens sterkeste jente. Betenk det!»
Beretningen om jenta som kunne sette Sterke Adolf på plass vokste fram parallelt med den nitide og omsorgsfulle dokumentasjonen av virkelighetens Adolf og hans terror. Fiksjonens Pippi er født rett ut
av dagbøkenes omhyggelig dokumenterte sannheter. Krigsdagbøkene er en samtidsberetning fra den annen verdenskrig, som har sin største overbevisningskraft i fortellerens ydmykhet i forhold til sitt stoff, hver setning er underordnet dokumentasjon og ubestridelige fakta. Verkets røst klinger klart og troverdig av egen stemme. Men virkelig stort blir det i kraft av et ekko som skal lyde gjennom resten av hundreåret. To år etter at punktum var satt, formet hun det slik:
«Då blir de bägge tjuvarna så rädda och börjar gråta. Pippi tycker synd om dem och ger dem var sin gullpeng att köpa mat för. För Pippi är snäll. Den som är väldigt stark måste också vara väldigt snäll.»
