Lillesøsteren min hadde et filmkamera, og etter mye mas fikk jeg låne det.
«Men bare i en time!» sa hun. Hun ville vært en bra reiseleder, hun er alltid så opptatt av hvor alle og alt er,
hvor lang tid ting tar og at alt skal times perfekt. Jeg trengte ikke kameraet i en time, jeg skulle jo bare lage en videoblogg.
Jeg er sosial med meg selv og Thomas og Harald, på liksom.
Jeg snakker mye med meg selv. Det har jeg alltid gjort, og det kommer jeg nok alltid til å gjøre.
I hodet mitt spør noen meg om noe, og jeg øver på hvordan jeg skal svare. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger i løpet av mitt liv
jeg har blitt intervjuet av Thomas og Harald. De spør meg om noe oppe i hodet mitt, og jeg svarer. Høyt for meg selv.
Når jeg vet at det er rom for å snakke, når jeg vet jeg ikke irriterer noen, da er det helt OK. Som en slags hobby.
Jeg er sosial med meg selv og Thomas og Harald, på liksom.
Jeg hadde funnet fram rekvisitter. To brødposer fulle av vann, og en tyskbok. Tyskboken skulle jeg holde feil vei, for å demonstrere hvor dum jeg var. Mange kommenterte nemlig på bloggen min at jeg var dum. Brødposene med vann skulle være silikon, bare på liksom, og jeg håpet folk skjønte ironien. Mange kommenterte at jeg hadde silikon, og at det var sykt fordi jeg bare var 16 år. Jeg svarte «Nei, jeg har naturlig store pupper.»
Jeg var hos psykiateren dagen i forveien. Hun var rar.
Hun snakket om å gå til et trygt sted i hodet mitt, hva gjorde meg glad?
Hunden min Bella, gjorde meg glad. Men hun var død, og da var det ikke så hyggelig å tenke på henne. Hva gjorde meg glad, egentlig?
Jeg fant på noe. «Når det er fint vær,» svarte jeg. Men gjorde fint vær meg glad?
Da måtte jeg jo være ute, og da kjente jeg på at jeg ikke ble invitert til grillkvelder, men måtte trenge meg på.
Jævla drittpsykiater, tenkte jeg. Men jeg skulle gi det et par sjanser til, jeg måtte bare prøve.
Jeg ville spille på det, at folk trodde jeg var dum.
Jeg plasserte kameraet i vinduet, og satte meg i senga. Jeg la fram brødposene og tok på meg briller, for å spille på kontraster. Om man har briller ser man smartere ut, gjør man ikke? Men hvordan ser man i det hele tatt smart ut?
Det var mørkt ute, rotete på rommet, kaos i hjernen. Og nå skulle jeg lage min første videoblogg. Jeg så meg selv en siste gang i speilet. Jeg hadde en plan med denne videoen, å svare på et par spørsmål, vise humoren min, som jeg ikke turte vise noe annet sted enn når jeg satt der alene, og jeg skulle være svak og sårbar, og forsøke å få en viktig rolle i livet til leserne mine. Den måtte bare bli bra. Det var så overraskende lett og befriende å snakke slik til et kamera, jeg øvde litt tidligere, og da var jeg ikke sjenert. Et kamera er ikke skummelt, det dømmer en ikke. Mennesker gjorde meg redd, men der var det ingen. Kanskje var det 1500 på den andre siden av skjermen, ja, men de var ikke der i nærheten, og om de så videoen var det deres eget valg. Jeg slapp å se noen i øynene.
«Velkommen til videoblogg,» sa jeg
Jeg trykket på record, vendte kameraet mot meg, gjorde stemmen lysere. Jeg ville spille på det, at folk trodde jeg var dum. Om denne videobloggen i det hele tatt skulle ha noe poeng, om mine 1500 lesere skulle bli interesserte og ha ork til å se det hele, da måtte jeg spille på det.
«Velkommen til videoblogg,» sa jeg. Stemmen min var lys, pipete, irriterende. Ikke til vanlig, men da, etter å ha trykket på record, var den sånn. Jeg satte meg bak i senga, rettet meg opp og fant fram tyskboka.
«Jeg sitter her og gjør litt lekser, som dere ser,» fortsatte jeg, med tyskboka vendt mot kamera, feil vei. Opp ned.
«Ikke sant at de leser fra høyre mot venstre i Tyskland? Jeg forstår ingenting uansett, men det gjør ikke noe.»
Jeg snakket bestemt, som om jeg hadde øvd på replikkene mine, men det hadde jeg ikke. De kom der og da, på sparket. Jeg visste så klart at de ikke leste fra høyre mot venstre i Tyskland. At jeg var elendig i tysk var ingen hemmelighet, men ikke relevant for videobloggen. Jeg tok av meg brillene. «Det gjør ingenting at jeg ikke forstår, for jeg skal jo leve på utseendet uansett.»
Deres forbilde, jeg, har nemlig tatt ut silikonet
For meg virket det usannsynlig. Jeg kunne vel ikke leve på utseendet, jeg? Jeg var jo ikke pen. Jeg så bare dum ut, tydeligvis.
«Jeg har en veldig trist nyhet til alle framtidige glamourmodeller. For deres forbilde, jeg, har nemlig tatt ut silikonet.»
Jeg løfter fram brødposene, fulle av vann. Alle måtte vel forstå at dette ikke var silikon, dette var et triks, noe som skulle vise at jeg ikke var dum, jeg var jo morsom!
«Nå er de borte, puppene mine. Så nå slipper dere å mase mer om det.» Selv om jeg egentlig likte at folk maste om puppene mine. Eller, om de to behåene jeg hadde på, men det visste jo bare jeg.
Som regel snakket jeg uten å bli hørt i det hele tatt
«Jeg tenkte jeg skulle svare på noen spørsmål, det er jo litt morsomt. Så har jeg noe å videoblogge om! På en måte en spørsmålsrunde, bare få, men morsomme spørsmål.»
Jeg rettet meg opp, igjen. Tok meg i håret. Kanskje litt usikker likevel. Pc-en kom opp på fanget, en skole-pc som jeg skulle ha i nesten tre år til, men allerede var litt for treig og veldig slitt. Jeg tar ikke så godt vare på tingene mine. Jeg åpnet med et spørsmål om det flaueste jeg hadde gjort. Jeg svarte at det var når jeg sa noe jeg selv synes var morsomt, og ingen lo. Det stakk nok litt dypere enn som så. Som regel snakket jeg uten å bli hørt i det hele tatt, men det nevnte jeg ikke på videobloggen. Der kunne jeg være selvsikker, snakke slik jeg snakket til meg selv, samtidig som noen faktisk hørte det.
Jeg lå og gråt, gruet meg til skolen og kuttet meg selv
Jeg nevnte tre negative ting om meg selv. Jeg sa jeg var veldig nærtagende. Om noen sa jeg hadde små lepper, stygg nese eller at jeg så ut som en ti år gammel jente. Jeg nevnte at jeg ble lett distrahert. En regndråpe, to regndråper, tre. Tredje negative ting: Jeg hadde dårlig døgnrytme, sa jeg til kameraet. Dårlig døgnrytme, fordi jeg lå og gråt, gruet meg til skolen og kuttet meg selv. Men det fortalte jeg ikke til kameraet.
Tre positive ting. Jeg sa jeg var naiv. Jeg var ikke naiv, men jeg sa det likevel. Og det var ikke engang en positiv ting. Jeg sa jeg ga alle en sjanse, for jeg visste selv hvordan det var å ikke bli gitt en. Siste positive ting. Jeg nølte. Sukket. Jeg kom ikke på en siste positiv ting om meg selv.
Jeg tok meg i håret, blikket flakket rundt i rommet. Kom igjen nå, en siste positiv ting om meg selv.
«Jeg er veldig glad i folk.»
Jeg burde ha sagt dyr. Jeg er ikke glad i folk, folk er skumle og folk gir meg angst. Men jeg sa det, kanskje det hørtes rett ut.
Jeg er Barbie med en twist, på en måte
Så mye for den ærligheten. Nå må jeg hente meg inn igjen, ærlighet. Åpenhet.
«OK, neste spørsmål. Hvorfor tror jeg bloggen min er populær?». Jeg tenkte. Ikke på hvorfor jeg trodde den var populær, men på om den i det hele tatt var det. Jeg hadde jo bare 1500 lesere, men noen lurte altså på hvordan det føltes. Jeg hadde ikke fått noe sponset, ikke fått penger. Populær blogg, virkelig?
Jeg fiklet med armbåndet. Det var for stort, og hadde falt ned. Jeg tok meg i håret. Det var bølget, jeg fikset det i morges. Panneluggen var satt bak med sorte hårspenner. Jeg tok meg i håret igjen. La det bak, la det fram. «Jeg tror bloggen min er populær fordi jeg er Barbie med en twist, på en måte.»
Jeg trakk på smilebåndet. Lot som om jeg var selvsikker, men Barbie med en twist? For en utrolig rar ting å si, og jeg innså det straks jeg hadde sagt det. Men jeg kunne ikke redigere videoen etterpå, slikt fikk jeg ikke til, så da måtte jeg bare kjøre på og fortsette det jeg hadde startet.
«Jeg ser dum ut, men så er jeg ikke det likevel. Jeg er liksom noe helt annet. Jeg er kanskje Barbie, jeg er det,» sa jeg, og lot begge hendene gå i en slags bølgebevegelse langs kroppen min, for å demonstrere at jeg mente utsiden. «Men jeg,» sa jeg, og pekte på hodet mitt. «Jeg er ikke det, ikke meg, inni her.»
Man må skille seg ut litt
Jeg fortsatte. Nå visste jeg hvor jeg ville, dette hadde jeg tenkt på før. Jeg tenkte på det dagen jeg startet bloggen, da jeg selv scrollet meg igjennom blogg.no. «For å komme på topplista kan man ikke være noe som allerede er der ute. Man må skille seg ut litt. Man må være seg selv, og det er akkurat det jeg er. Veldig mange prøver å kopiere noe annet for å komme til toppen, og det går ikke.»
Jeg snakket fort og engasjert. Jeg viftet med hendene, pekte mot kameraet og møtte blikket til dem som satt på andre siden av skjermen, uten å tenke over det. Om jeg bare kunne vært sånn i det virkelige liv, rakk jeg å tenke. Det hadde vært noe. Ville jeg i det hele tatt hatt et behov for å sitte her, å snakke til kameraet? Ville jeg snakket med Thomas ogHarald på liksom, inne i hodet mitt, om jeg turte å snakke med folk i virkeligheten?
Det er dette som er min virkelighet, tenkte jeg. Meg og kameraet. Blogg.no. Knappen som fortalte meg at jeg tok opp. Opplaste på YouTube. Min virkelighet.
