I romjulen leste jeg om journalist og kommentar Kathrine Aspaas som ble fornærmet da hun fikk Sophie Elises bok til jul. Men så begynte hun å lese den, og da følte hun seg flau over å ha tenkt sånn. Faktum var at boken reddet julen for Kathrine Aspaas, som skriver på sin blogg at «Hun er så brutalt ærlig, så gjenkjennelig destruktiv, og så velsignet kontrastfylt at jeg sitter fascinert og takknemlig tilbake».
Gaven jeg ikke torde gi bort
Selv hadde jeg kjøpt boken til Sophie Elise for å gi den bort til jul. Jeg hadde en idé om hvem jeg skulle gi den til. Men så sviktet motet. Flere av dem jeg kjenner er ikke særlig glad i Sophie Elise. De ser henne bare som den dumme tenåringsjenta som opererte seg og fikk et veldig spesielt utseende.
Folk vi elsker å hate
Jeg er litt fascinert av hvordan noen mennesker blir avskrevet og hvordan vi slutter å lytte til dem. Det har rett og slett lagt seg tåke for øynene og dotter i ørene våre. Et par eksempler: Ari Behn som ikke er noen god forfatter. Selv om vi aldri har lest noe av ham, synes vi at bøkene hans er riktig dårlige. Sylvi Listhaug kan aldri si noe uten at det blir vridd på til det ugjenkjennelige. Ja da, jeg vet du er uenig i det med Sylvi Listhaug. Men vi liker best å lytte til dem vi er enige med, gjør vi ikke? Vi liker ikke noe som kommer fra dem vi har bestemt oss for å hate. Da slutter vi å høre etter.
Sophie Elise
Og så har vi altså Sophie Elise – «dette håpløse mennesket som aldri har tenkt en fornuftig tanke». Sitatet er satt sammen av flere kommentarer i norske nettaviser. En bekjent mente at «jeg hater verdiene hennes og alt hun står for». Jeg opplever at mange mennesker kortslutter bare Sophie Elise nevnes. De har allerede laget seg en virkelighet oppe i hodet sitt. I den virkeligheten er Sophie Elise bare opptatt av botox og brunkrem. I tillegg er hun stokk dum.
«Jeg har flere sider ved meg som menneske og skulle så inderlig ønske at et magasin kunne BLANDE interesser! Hvorfor kan man ikke lese både om kropp, sex, «hylling av kropper» men også miljø, politikk og vitenskap? Må alt være så sort hvitt? Må det være enten eller? Må alt være tilegnet ett kjønn? Om jeg noen gang skal skrive for et magasin så sverger jeg her og nå at jeg skal skrive om tingene som betyr noe – blandet med en dose rosa, for det er sånn jeg er. Og gjett hva? Sånn er veldig mange andre kvinner også.»
Eget utseende og flyktningbarn
Sitatet over er fra Sophie Elises blogg i januar 2017. Jeg synes hun har et godt poeng. Er det sånn at et menneske bare er én ting? Eller går det an å være opptatt av både eget utseende og flyktningbarn samtidig? Jeg tror det. Og hvis man har utmerket seg med å endre på utseendet, har man da lov til å ytre seg om andre og viktigere ting i samfunnet? Er man da fortsatt meningsberettiget? Jeg synes det.
Sophie Elise er ikke dum
Når man hører Sophie Elise snakke, skjønner man fort at hun verken er grunn eller dum. Jeg har ikke glemt hvordan hun valset opp med Ole Torp i intervjuet på NRK for et år siden. Det virket nesten som om programlederen var litt redd for henne. Nå har jeg altså lest boken. Den bekrefter ytterligere at Sophie Elise ikke er dum og at hun ikke bare er opptatt av utseendet. Tvert imot, hun vet hva mange mener om henne og hun utnytter det faktum at hun liksom skal være dum. Fy faen så flaks, at folk tror jeg er en idiot.
Sterk lesning
«Forbilde» er sterk lesning. Jeg synes den første delen av boken er ekstra gripende. Sophie Elise er annerledes enn sine klassekamerater og blir utestengt. Hun blir invitert på fest, men slipper ikke inn da hun kommer. Bildet av Sophie Elise som sitter tynnkledd i et nedsnødd busskur og venter på at faren kan komme å hente henne er noe som alltid kommer til å forfølge meg. Det er utrolig hvor grusomme mennesker kan være med hverandre.
Dårlig selvfølelse
Sophie Elise skildrer en usikker tenåring som forsøker å forbedre selvfølelsen med å fikse på utseendet. Men verken lipgloss, hair extensions, betakaroten-sprøyter eller kirurgiske inngrep hjelper i særlig grad. Det endrer bare hvordan andre ser på henne. Hun blir beundret. Men hun blir fremfor alt hatet.
Likesinnede i Oslo
Samtidig er Sophie Elise målrettet og vil slå seg frem og opp gjennom bloggen hun skaper. Det går noe bedre når hun flytter til Oslo og finner noen som er tilnærmet likesinnede. Vi får innblikk i et miljø som er fremmed for mange av oss. Bare dette gjør boken verdt å lese.
Sammensatt bilde
Samtidig er dette først og fremst en åpenhjertig beretning om en ung jentes vanskelige vei mot voksenlivet. Sophie Elise skriver et godt språk og forteller om hvor opptatt hun er av utseendet sitt, om hvordan hun skader seg selv, og om hvorfor hun doper seg. Bildet er sammensatt, som hun selv er det.
En stemme kan brukes til flere ting
Sophie Elise har skaffet seg en stemme som mange lytter til. At hun tenker å bruke denne stemmen OGSÅ til noe mer oppbyggelig enn å reklamere for kosmetikk, tenker jeg det står respekt av. Hun er allerede et forbilde for mange unge. Jeg tenker at hun med denne boken kan bli det for flere aldersgrupper.
Sophie Elise Isachsens «Forbilde» gikk ut av fjorårets siste uke som den mest solgte dokumentarboken i Norge. Jeg er veldig glad jeg leste den.
LES MER:
OM BOKEN «FORBILDE»
SOPHIE ELISES BLOGG
Foto: ANTI Brandpeople / Cappelen Damm
