ATTITUDEPROBLEM 1
Jeg leste teksten til Karpe Diem. Skjønte bare litt. Første vers handler kanskje om at det er en uting å skjelle ut Ariel Sharon for å være jøde. Andre vers er en henvendelse fra en fyr som sover lenge om morran til en fyr som har fått seg konsulentjobb og blitt kjedelig voksen med penger, om at han heller kunne ha oppfylt drømmen sin. Det er uklart om ironien er på bekostning av streitingen eller jeg-stemmen. Jeg kan ikke utelukke det siste, dvs. at Karpe Diem gjør narr av den krampe-opposisjonelle outsider-posisjonen. I så fall: Er første vers også en ironisering over denne jeg-stemmen, den selvopptatte rapperen som nå har begynt å rappe om hvordan han blir misforstått, og hvor vanskelig det er å si noe som helst, siden alt blir misforstått? Slik at Karpe Diems egentlige undertekst er «Snakk tydelig, din selvopptatte hippie»? Jeg vet ikke.
ATTITUDEPROBLEM 2
Ariel Sharon døde i 2014. Tilbrakte de siste 8 årene av sitt liv i koma. Vanskelig å se behovet for å kalle ham for noe som helst. Behovet for å rime på «sjargong», derimot, det virker reelt.
ATTITUDEPROBLEM 3
Jeg sliter med tekstlinja «men bitchen til en panda kan spytte på en lama når Shanghai lander». Den ser ut som en påstand om at hvis du er kjæresten til en kineser, vil du ustraffet kunne ta deg til rette etter hvert som Kina øker sin politiske og økonomiske innflytelse. Fullt mulig.
ATTITUDEPROBLEM 4
Videre: Karpe Diem sier at de ikke mener «fitte». Som om det skulle være noe galt i å mene fitte. Her har Aune Sand vært merkelig stille.
ATTITUDEPROBLEM 5
De sier at de ikke mener «pød» heller. Sånn er det blitt: Nå kan du finne på ord bare for så å ta avstand fra dem.
«ATTITUDEPROBLEM»
Er det det samme som «holdningsproblem»? Jeg var nok borte fra skolen den dagen de forklarte forskjellen mellom attitude og holdning. Rent bortsett fra det opplagte i at det ene er engelsk og det andre norsk.
RESERVASJONSRETT
Folk må få følge sin egen samvittighet, unntatt når de vil reservere seg mot sånt som jeg er for.
*
SETT:
Bill Bailey (standup på Folketeatret)
Hippien fra Black Books/Ei selsom sjappe og QI. Så godt som fullt på Folketeatret. Jeg satt på første benk og måtte synge i mikrofon. En tone. Bailey samplet lyd fra publikum for å lage musikk på stedet. Publikumsdeltakelse kan være vanskelig. Som når komikeren spør om vi liker Erna. Hva blir «Vi liker henne som person, men er skeptiske til den borgerlige regjeringens privatiseringsiver, og frykter dessuten at regjeringspartneren Frp presser det verdikonservative Høyre fra sine humanistiske prinsipper med flyktningefiendtlig retorikk og innskrenking av rett til permanent opphold og familiegjenforening» på engelsk? Som vanlig fra komikere fikk vi omstendelige utbroderinger av enkle sannheter: Vi er for opptatt av mobiltelefoner, sosiale medier, klikkjournalistikk. Her heldigvis tonet ned til fordel for absurdisme, anekdoter og musikalske innslag. Det ble ledd mye og til dels kraftig.
Les Revenants/Gjengangerne S02 (tv)
Åtte episoder hvor du hele tiden tenker at nå må vi snart få vite hvorfor de døde kom tilbake og hva de vil. Si hva du vil om fransk zombie-eksistensialisme, men den gir ikke ved dørene. Da innvollslafsingen omsider inntraff, i siste episode, hadde jeg glemt at det var en mulighet. I denne serien later selv de levende til å gå i søvne. Furtne kvinner med kjempeøyne hviskesnakker til dumme ubarberte menn. Alle ser ut av vinduene. De døde står mye og glor på hus. Vakkert, dvelende og blottet for både humor og humør. Kanskje moro er overvurdert.
Richard III (dvd)
Shakespeare har vært død i 400 år, og det føltes naturlig å hedre ham ved å se en dvd. Ian McKellen spiller skurken Skurk MacSlemsen, som stadig ser i kamera og forteller oss hvor ond han er. Det burde ikke funke, men jaggu etc. Handlingen lagt til 1930-tallet, med Richard som usubtilt Hitler-surrogat. Eller snarere Oswald Mosley, britenes egen forsøksvise fører, om han hadde hatt mer trøkk. Denne filmen inneholder også a) alle britiske skuespillere som fantes i 1995, b) Robert Downey Jr. som Rivers, og c) uavlatelig røyking.
Jungelboken (kino)
Langt bedre enn den hadde trengt å være. Bill Murray bra som stemmen til Baloo, Christopher Walken best som Kong Louie. Guttungen Neel Sethi har flott tæl som Mowgli. Denne filmen er ikke på noen måte nødvendig, men en fest for øyet. Ekstra gildt for oss tidligere ulvunger. Gibb-gibb!
Spectre (dvd)
Igjen. Denne gangen skjønte jeg kanskje hvorfor Mr. White involverer dattera si i stedet for å bare sende Bond rett til Tangier. Men det er fortsatt en lusen plan å ta toget ut i Sahara for å bli hentet av sin erkefiende. Og hvis erkefienden egentlig ønsket å lobotomere Bond, burde han vel ikke først sendt håndlangeren sin med samme tog som Bond og forsøke å slå ham i hjel. Det er et mysterium hvordan folk kan lage så strøkne filmer om så lusne planer. Om ikke annet fikk jeg enda mer lyst på klokker og dresser og biler denne gangen.
Red Eye (tv)
Skrekkfyren Wes Craven lager effektiv thriller på fly. Med en plan som går opp.
Westway to the World (dvd)
Don Letts’ Clash-dokumentar. Min plan er å bli en sånn gubbe som tilbringer resten av livet med å forklare ungdommen hvorfor all den gode musikken forsvant for førti-femti-seksti år siden. I inngående detalj.
Black & White (ballett på DNO&B)
I alle dager så mye flott kropper kan få til om de bare gidder å øve.
Maratonmannen (dvd)
Nazister. Tannlegetortur. Dustin Hoffman løper og løper, i henhold til standardkontrakten han opererte med på syttitallet: Han skulle løpe i hver bidige film. Fortsatt genuint spennende. For øvrig mulig det ble for mye film denne uka.
LEST:
Don Winslow: The Power of the Dog
Denne kom ut i 2006 og jeg leste den første gang da den var rimelig fersk, etter anbefaling av kanskje et utenlandsk blad eller kanskje Terje på Tronsmo. Den var rystende da og ryster fortsatt. 450 sider liten tekst som spenner over tretti år med feilslått kamp mot de meksikanske narkotikakartellene, feilslått av flere grunner, blant annet fordi USAs myndigheter samarbeidet med hvem som helst for å holde kommunister og opprørere nede i Latin-Amerika. Inneholder raseri, fortvilelse og drøy vold som blir sittende i. Ikke helt Miss Marple. Den fins på norsk som I hundenes vold, og jeg leste den igjen som forberedelse til å lese oppfølgeren kom i fjor: The Cartel/Kartellet.
Bredo Berntsen: Skarpt sett. Historien om vittighetspressen i Norge
Vi har hatt vittighetsblader. En slags Twitter for sin tid, men med flere tegninger. Og bedre. Kunne godt hatt noe sånt nå også. Noen som kunne sette skapet på plass og fortelle oss når det er riktig å kalle folk for pød.
Terje Emberland: Da fascismen kom til Norge. Den nasjonale legions vekst og fall, 1927–1928
Boka om Norges Oswald Mosley. Karl Meyer var en svindler, sol-og-vår-mann, eventyrer og Mussolini-tilhenger som klarte å rote bort den norske fascismen. Ingen Richard III akkurat. Man skal være glad når dårlige politiske idéer har surrete forkjempere.
Didier Ghez: They drew as they pleased. The Hidden Art of Disney’s Golden Age
Bildebok om konseptkunst for Disney på trettitallet. Fire kunstnere, hvorav tre europeere, inkludert svenske Gustaf Tenggren, som sjokkerte sine amerikanske kolleger med aktmaleri og klespoker. Det er overraskende å se hvor påvirket Disney, som vanligvis omtales som mer amerikansk enn et rikt utvalg av peanøttsmør, var – og ønsket å være – av europeisk eventyrillustrasjon. Se også Walt Disney and Europe av Robin Allan.
Daniel Clowes: Patience
Langt og flott. Mindre vittig enn Ghost World og mindre rørende enn David Boring – like fullt oppslukende lesing om kjærlighet, tap og tidsreiser. Ekstra poeng for å ha laget en tidsreisehistorie hvor man ikke blir sittende og lure på om den er logisk.
*
TIDSMASKIN 1
Spørs om det hadde latt seg gjøre å dra tilbake i tid og skyte despoter. Deres tilhengere i ettertid hadde selvfølgelig skaffet seg sin egen tidsmaskin, reist etter og skutt de som hadde tenkt å skyte despotene før de kom så langt. I den fjerne framtida ville deres etterkommere kommet og gått som briller og ski i en tv-reklame for leverandører av stabilt nett. Du står og snakker med folk og plutselig er de ikke der, fordi en bestefar ble skutt da han reiste tilbake til 1930-tallet. Håpløst. Og glimrende skildret av Jason i tegneseriealbumet Jeg drepte Hitler.
TIDSMASKIN 2
Hvis jeg hadde en tidsmaskin, skulle jeg reist tilbake og sett The Wire.
GAME OF THRONES S 06
Den råeste hittil, sier de som lager det. Nå har jeg gått så lenge uten ekstremvold at jeg til slutt måtte ty til tannlegetortur fra syttitallet.
