Blåblå frihet

Jeg må innrømme at jeg har begynt å tenke tanken jeg på å flytte ut av byen.  En av de viktigste grunnene til det er forurensinga. Den offentlige visuelle støyen som er overalt. Ja, jeg snakker om reklamen. Som daglig forteller oss at vi bør være misfornøyd med oss selv inntil vi kjøper dette produktet. Og reklamen får, av en eller annen grunn, lov til å plage oss fra hvert eneste offentlige sted i byrommet. For når høyresida snakker om frihet, så handler det egentlig om at folk med penger skal få lov til å gjøre hva de vil. Og at vi andre ikke skal få lov til å gjøre hva vi syns er viktig og riktig som å informere om ikke-kommersielle kulturelle foretak.

Høyresida nøler ikke med å dra frihetsbegrepet lenger ut. Nå ønsker de å befri store deler av befolkningen fra offentlig støtte. De syke og uføretrygda skal få mindre for slik å bli mer fri, få mer motivasjon og starte å jobbe igjen. Kulturlivet og avisene skal få mindre penger for slik å befri seg fra den klamme statlige hånden. Som om staten driver med sensur av aviser eller kunst? Det har de da forhåpentligvis i minimal grad bedrevet. Som en dokumentar-filmskaper sa: han kunne skjelle ut utenriksministeren den ene dagen og få penger av UD den neste. I mange andre land ville han blitt skutt i stedet. Det er det som er demokrati. Det er det som er bra i Norge.

Nå ønsker den blåblå regjeringa å gjøre aviser som Klassekampen, Nationen og Vårt Land fri ved å la dem få mindre penger. Det er nesten så man begynner å mistenke dem for å faktisk ønske å fjerne alle motstemmene. For det er åpenbart hvilke aviser som vil overleve om vi fjerner pressestøtten. En privat aktør kan i større grad kreve noe tilbake, om vedkommende vil gi sin støtte til noe. Man kan for øvrig bare tenke seg til hvem som har de rike på sitt parti etter årets skatteletter.

De syke og fattige trenger motivasjon i form av mindre penger. De friske og rike som er så snille, siden de lager arbeidsplasser, de trenger ingen motivasjon – bare masse ekstra penger. Ordet frihet har vel knapt hørtes mer hult ut. Hvis motstemmene innen både journalistikk og kunst blir færre blir det ikke bare mindre mangfold: det er faktisk også en fare for demokratiet.

(Baksida av Klassekampen 22. oktober 2014)