Hvordan snakker vi med døtrene våre om #metoo, utseende- og «like»-press?

– Hva tenkte de erfarne feministmødrene om drømmer, valg, kjærlighet, forholdet til menn, sex, abort, amming, barneoppdragelse, jobbstress, husarbeid, tidsklemme, kroppspress, utseendefokus og porno? Og hva tenker de nå? Spør journalist Kristin M. Hauge.

Gjennom fortellingene om Sidsel Rasmussen, som rømte til Paris som 17-åring, Frøydis Guldahl, som har skrevet Jentelovene, Elisabet Helsing som gjorde amming til en kvinnesak, Sissel Benneche Osvold, som er den mest profilerte kvinnelige journalisten og kommentatoren i Norge i sin generasjon, og Juliet Okparaebo, moren til Norges raskeste kvinne, Ezinne, gir ikke Hauge oss den offisielle kvinnehistorien vi har hørt i festtaler, men den fortrolige og nære. Den vi kanskje trenger når livet skal leves.

Historiene har Hauge samlet i sin nye bok Brev til en datter- alt du bør vite fordi du er jente. Her tar hun for seg dagsaktuelle temaer, som kroppspress, seksuell trakassering, jenters selvfølelse, arbeidsliv, barneoppdragelse, drømmer, valg og verdier.

Hauge forteller at historiene måtte komme fra 70-tallsfeminister, de som selv hadde døtre og ville kunne se sitt livsløp og norsk likestillingshistorie i et klokt og nyansert lys.

– Håpet mitt er å starte nye samtaler mellom mor og datter gjennom et fortrolig brev med livshistorier som de kan relatere seg til og lære av. Jeg ønsker en nyansert verdidebatt mellom generasjonene om veien kvinner går, sier Hauge.

Satt ved Simone de Beauvoirs bord

Sidsel Rasmussen rømte til Paris som 17-åring og fikk sitte ved Simone de Beauvoirs bord i flere år. Tilbake i Norge startet alenemoren et av landets krisesentre.

Sidsel sa alltid ja når det skulle demonstreres i snøskavlene foran Stortinget. Da hun var ung mamma, hastet det å få egne voldtektsmottak og fri rettshjelp for voldtektsofre. Unge jenter måtte sitte gråtende og redde på legevakta sammen med alle andre, gamle karer med influensa og damer med vond rygg. Kanskje hvisket folk om hvilken tilstand de hadde havnet i. ”Skikkelige damer blir ikke voldtatt”, stod det i Aftenposten. Som et faktum. Jenter som ble voldtatt, kunne takke seg selv. De hadde vært på feil sted til feil tid, oppført seg feil og kledd seg feil. For noe forbannet sludder, tenkte Sidsel da. Slik urett gikk det ikke an å leve med. Hun hadde ikke samvittighet til det. Selv gjorde hun bare det hun følte hun måtte. Slik hun har gjort helt siden hun var 16 år og la planen om å rømme.

Skrev «Jentelovene»

Frøydis Guldahl skapte Jentelovene som endret norsk barneoppdragelse og skolehverdag. Hun skrev bestselgeren og TV-serien Jentene gjør opprør. Det gikk virkelig ikke som Frøydis hadde trodd. Her hjemme i Norge var målet hennes at jenter skulle kunne gjøre hva de ville. Men hvis bare karrieren har verdi i samfunnet, har samfunnet gått feil vei, mener Frøydis. Hun er redd for at kvinner skal bli som menn – like barnefremmede og karrierefokuserte som mennene var på 1970-tallet. Hun frykter at vi skal verdsette bare det arbeidet vi får penger for. At vi legger mer vekt på det som gir prestisje og penger enn å ta oss av familien. Frøydis synes opprørsreglene passer like godt i dag. Men skulle hun endret dem litt, oppdatert dem litt for den nye tiden – og for sine barnebarn, 40 år etter bokutgivelsen, da ville hun kanskje ha skrevet de nye jentelovene slik:

1. Ikke sammenlign deg med alle andre.

1. Planlegg litt! Husk at det tar tid å ha barn.

1. Ta fatt i det du synes er feil i samfunnet. Gjør noe for andre – og ikke bare deg selv. Si aldri at du ikke kan gjøre noe fordi du er jente.

Gjorde amming til en kvinnesak

Elisabet Helsing gjorde amming til en kvinnesak, kuppet NRKs lørdagsunderholdning og åpnet Gro Harlem Brundtlands øyne.

Akersgata,18. August 1972: En fredagsmorgen i august var ikke Dagbladet som før. Når du åpnet avisen og bladde deg frem til underholdningssiden, så var det noe helt annet enn du forventet som lyste mot deg. Det lå en naken mann der, bakoverlent og med lukkede øyne. Han hadde armene bak hodet og viste hele stasen – over tre spalter. Og han lå attpåtil på en hard 70-tallspeis. En sånn firkantet peis som var murt av brun og gul murstein.

Slikt noe hadde aldri skjedd før. Aldri hadde noen trykket bilde av en naken mann i noen norsk avis. Aldri hadde noen leflet med manndommen på dette viset. I bildeteksten sto det: ”Peis på! Hvem kunne ikke tenke seg å fyre opp under denne lekre skapningen som så uvørent har slengt seg oppå peisen.”

Vanligvis, på en slik varm og fin fredag, kunne det være nakne damer på trykk på underholdningssiden til Dagbladet. Så populært var slikt at tabloidavisen The Sun i England planla innføringen av en fast, toppløs side 3-pike. Men i Norge var det plutselig en mann som ble vist frem – helt uten en tråd. Noen hadde ”kledd av Dagbladet”. Og det var nyfeministene som har vært på ferde. Igjen.

Det lå en naken mann der, bakoverlent og med lukkede øyne. Han hadde armene bak hodet og viste hele stasen – over tre spalter

Dagbladet-kommentatoren som våget å si ifra

Sidsel Benneche Osvold våget å si fra. Dagbladet-kommentatoren stilte spørsmål ved alt fra sanseløs russefeiring og gutteklubber i næringslivet til faren ved å proppe kvinner i overgangsalderen fulle av østrogen.

Benneche Osvold var aldri på listen over Norges mektigste kvinner. Men hun kunne ha vært det. I flere tiår hadde hun posisjonen og evnen til å si fra, til å få både menn og kvinner til å tenke seg om. Kommentarene hennes og skråblikkene hennes ga meg en helt ny følelse av gjenkjennelse og ny innsikt. Noen andre tenkte som meg. Noen andre våget å stille de helt enkle spørsmålene jeg aldri torde stille. Jeg kunne diskutere kommentarene hennes både med medstudenter på Blindern og over kjøkkenbordet med min egen far.

– Norske kvinner skal klare alt på en gang

Juliet Okparaebo trener skolejenter med hijab i friidrett for å vise dem hva som er mulig. Hun bruker idrett til å styrke jentenes helse og selvfølelse.

Da Juliet bodde i Nigeria, trengte hun ikke tenke på hvordan hun skulle fylle sin morsrolle. Kulturen og normene rundt henne var kjente. Hun visste hva som var rett og galt. Far skulle ha makten i familien. Mor hadde kjærligheten. Hun skulle være alt for barna. Da Juliet kom til Norge, måtte hun tenke nøye gjennom hva det betydde å være en god mor for barn som vokste opp i Norge. Her var det jo helt andre krav til morsrollen. Her delte mor og far på oppgavene hjemme på en helt annen måte. Og mødrene jobbet utenfor hjemmet.

Juliet hadde fire barn fra før – og fikk datteren Angelica i Norge. Fem barn var ingen sak for henne. Det er en velsignelse. Og overhodet ikke noe stress. Men etter en stund oppdaget hun til sin store forskrekkelse at hun tenkte: Jeg hadde aldri klart å ha flere enn to barn hvis jeg var født i Norge. Hun syntes norske kvinner var så alene om alt. Selv om det fantes barnehager, SFO og alle mulige fritidsordninger, var hun fortsatt overrasket over at norske kvinner skulle klare absolutt alt på egenhånd.

I Nigeria kunne du få så mange barn som helst. Alle hjalp jo til.

Det som forferdet henne, var dette ekstreme fokuset på tid i Norge. Tidsklemma var et ord hun ikke forstod noe av. Alle snakket om problemene med denne tiden. Selv de mektigste i landet hadde ikke kontroll på den.

Det som forferdet henne, var dette ekstreme fokuset på tid i Norge. Tidsklemma var et ord hun ikke forstod noe av.

Mange kvinner hadde ikke tid til å gjøre det de hadde mest lyst til. De klarte ikke å planlegge. Ofte mistet de fokus, syntes Juliet. Selv hadde hun alltid vært opptatt av å være klar og tydelig på hva hun prioriterte og planla. Det hadde hun lært av sin mor. Nå forstøkte hun å overføre det til norske forhold. Hun holdt seg til listen hun hadde skrevet. Hadde hun eksamen, måtte rotet hjemme i huset vente. Var det lenge til eksamen, kunne hun prioritere hjemmet og familien.

Tid er det som hindrer alt i å skje på en gang, sa Albert Einstein.

Men norske kvinner skulle ikke bare klare alt alene, slo det Juliet.

De skulle også klare alt på en gang!