Brev til en ukjent

I dag kom du så langt som du skulle, ikke en meter for kort eller en millimeter for langt, og du og jeg stod opp fra hver vår seng i hver vår gate, hvert vårt rom, jeg aner ikke hvordan du så verden, om den var mørk eller lys, men på et tidspunkt forlot vi våre hus og gikk ut i gatene, hver for oss og med ulik oppakning og erfaring, forskjellige gleder og sorger, og aldri skulle vi bli kjent med hverandre, ikke et ord, ikke et blikk, gate opp og gate ned, kanskje var du på biblioteket, kanskje på markedet eller nede i havna, på vei til en venn, og jeg selv langs kanalen der høstløvet allerede lå som gule kyss på den sorte flaten, vi gikk under den samme himmelen, i de samme lokale bygene som gjorde asfalten skinnende blank når solen igjen steg frem, høstblek og vakker, og da jeg kom inn i den gaten som skulle bli det eneste vi noen gang fikk felles, den gaten, den dagen som var din dag, akkurat på dette tidspunktet av døgnet, klokken var nettopp passert tre, hadde de allerede dekket deg til med svart plast og sperret av hele krysset, og jeg tenkte at slik skulle du ikke ligge, ikke rett på de kalde brosteinene, ikke dekket av den svarte plasten som vinden fikk til å flagre, jeg tenkte at du skulle ha hatt en pute og et pledd, en viss verdighet, jeg vil at du skal vite at vi var mange som ønsket deg den verdigheten, det hvilte et stort alvor over alle, og da jeg kom hjem var du alt lagt ut på nettet, der stod det å lese at du hadde gått på grønt, du var en forsiktig dame, det var det eneste jeg noen gang fikk vite om deg, det og at du skulle gå inn i det andre akkurat der, akkurat da, hva nå meningen skal være med den slags viten. Fred.