Tirsdag ble det kjent at Stieg Larssons Milleniums-serie vil få et fjerde bind. Meldingen som ble sendt ut fra forlaget Norstedts i Sverige, utløste en voldsom aktivitet på nettaviser og i sosiale medier.
Her i Norge reagerte både forfattere og lesere sterkt på at Norstedts har hyret inn forfatteren David Lagercrantz for å utvide Stieg Larssons litterære univers. Særlig fordi det ikke er snakk om å ferdigstille Larssons påbegynte bind fire. Den boken David Lagercrantz har satt seg fore å skrive, er helt og holdent hans egen. Ellers går han altså til dekket bord, siden miljøet, karakterene og rammen rundt det hele er på plass. Skapt av en mann som har ligget i sin grav fra 2004. Og som, slik dødens vesen nå en gang er, ikke kan ta til motmæle mot det som skjer oppe på jordens overlate.
Stieg Larssons forunderlige forfatterkarriere er kjent for de fleste. Da det første bindet i Milleniums-serien kom ut i 2005, ble boken tidenes salgssuksess i Sverige. Ganske snart toppet «Menn som hater kvinner» bestselgerlistene i Norge og Danmark også. Så fulgte resten av verden. Og to bind til om radarparet Mikael Blomkvist og Lisbeth Salander. Til sammen spilte de tre bindene inn enorme summer. Stieg Larsson fikk ikke en gang se første bind ferdig fra trykkeriet.
David Lagercrantz sier til pressen at han tror dette er en måte å la Larssons forfatterskap leve videre på. Og det må han gjerne tro. Enkelte forfatterskap gjør jo det. Lever videre. Men siden de døde forfatterne ikke lenger kan skrive nye bøker, må vi som lever nøye oss med de som allerede er skrevet. Det er vondt, men sant. Jeg for min del kunne godt ha tenkt meg en åtte, ti til av Knut Hamsun.
Men er det i det hele tatt lov? spør Larssons lesere på Facebook og Twitter. Ja. Så lenge du er død, og arvingene dine rotter seg sammen med et forlag som er kynisk nok, er det lov. Stieg Larsson døde brått. Hadde han hatt tid til å sette opp sitt testamente, kunne han ha satt en stopper for det som nå planlegges.
Ide-ran som dette har skjedd før også, naturligvis. Når saken er penger, er det meste prøvd tidligere. Det mest kjente tilfellet er Margaret Mitchells «Tatt av vinden», som fikk en oppfølger i 1991, da Alexandra Ripleys «Scarlett» kom ut. Boken fikk hard medfart av kritikerne, men fans av «Tatt av vinden» hadde stor glede av å finne feil og mangler ved den. Senere fulgte flere, blant annet Donald McCaigs «Rhett». Et eksempel på vellykket viderebruk av andres ideer, kan være Jean Rhys «The wild Sargasso Sea», der hun skriver historien til Mr Rochesters gale kone fra «Jane Eyre» av Charlotte Bronte. Men det var over hundre år etter Brontes død.
Det siste eksempelet har altså ingen særlig relevans til bind fire i Stieg Larssons Milleniums-serie. For å sukre pillen sier Lagercrantzs agent til Aftonbladet og Expressen at familien vil gi bort overskuddet til organisasjonen «Expo», som Larsson var med på å grunnlegge. «Expo» er opprettet for å kartlegge og holde øye med høyreekstreme, og rasistiske strømninger i Sverige. Men når journalistene trykker bittelitt på henne, medgir hun jo at det kan bli «lita pengar» på både forfatter og forlag også, faktisk ganske mange, så da slapp hun i det minste å lyve tvert.
Dessuten handler ikke dette først og fremst om hvor pengene lander. Jeg synes det er fint, ja aldeles fantastisk at «Expo» får midler, så man får koll på de svenske nazistene. Jeg er dessuten veldig for at en forfatter skal få betalt for den jobben han gjør. Men en romanforfatters jobb handler vel så mye om å skape en stemning og et miljø, samt de personene som skal befolke boken, som å sy sammen et krimplot. Derfor blir bind fire i Millenium-serien juks fra ende til annen.
Vil leserne bry seg om det? Det skal bli spennende å se. Det er ikke sikkert det er de som ligger i hundretalls på Facebook og ønsker seg en tommel som peker ned.
Denne teksten stod også på trykk i Dagsavisen fredag 20. desember 2013.
