De uante følgene av å bruke ord

NÅR MAN TAR AVSTAND FRA AT KARPE DIEM SIER AT DE IKKE SIER «JØDE»
En gang på åtti- eller nittitallet advarte Aftenposten mot det nye fenomenet «stolping», som angivelig krever to slemme gutter, et offer og en lyktestolpe. Jeg hadde aldri hørt om stolping den gang, og har ikke hørt om det siden. Dette skyldes trolig at ikke så mange slemme gutter leste Aftenposten den gangen. Forhåpentlig leser de ikke dette heller.

DET ER LOV Å HÅPE
Ulvemotstander til KK: «Jeg håper vi får ulv over hele landet. Så håper jeg at den tar noen. Det er nødvendig at det skjer en ulykke. Da vil folk våkne.» Det må selvfølgelig være lov å håpe at et menneske blir drept av ulv. Jeg hadde det lenge sånn med biler; håpet at flest mulig ble drept i trafikken, for å tvinge frem en storstilt satsing på kollektivtransport. Usikker på om det hjalp.

TOK OSS DER
Fra ABC Nyheter, tirsdag 12. april: «Listhaug forsvarer grep i flyktningpolitikken: – Tror ikke det kommer noe godt ut av å bare synes synd på folk». Søren, der gjennomskuet hun oss som bare syns synd på folk. Da er det bare å legge seg flat og stenge grensene.

ELVERUM: PEER!
Andre fredagskveld på rad hjemmefra for å se unge mennesker fremfør PEER!, min gjendikting av Ibsen. Denne gang Alfarheim Lille Friteater i Elverum. Vakkert og morsomt og trist.

DU GODESTE
Aslak «Slask» Borgersrud inkluderte meg i sin gjennomgang av «gamle, hvite, rare menn» som folk liker. Sammen med Drillo, Per Fugelli og Kåre Willoch. Riktignok med tilleggsparentesen «(ikke egentlig så gammel heller, men gjør sitt beste)». Det er straffen for ikke å være på Snapchat.

DEN HÅRFINE GRENSEN MELLOM Å KOMME MED ET VELMENT RÅD OG Å GI OFFERET SKYLDA
Du skal ikke fortelle meg at jeg bør gå med kortholderen på innerlomma. Dette fordi jeg har rett til ikke å bli ranet.

ETTER Å HA VASKET VINDUER
Ikke ble de helt rene, og dessuten hadde såpevannet laget striper. Heldigvis tror jeg mer på sinnelagsvindusvask enn på konsekvensvindusvask.

SETT:

The 5,000 Fingers of Dr. T (dvd)
Barnefilm fra femtitallet, etter en bok av den berømte amerikanske barneboksurrealisten doktor Seuss. Som å se tegningene hans bli levende. Verdens lengste piano. To mann med ett skjegg. Hodeplagg med hender som pynt. Fargesterkt og koko.

Batman v Superman: Dawn of Justice (kino)
Hvorfor må de slåss? Hvordan kan en film med en mann som går i blå trikot og kan fly være så humørløs? Denne filmen er det som skjer når man lager superheltfilmer innrettet på femtenåringer i stedet for på elleveåringer. Så hvordan kan en femtifem år gammel mann engasjere seg nok i dette til å bli skuffet?

The Wiz (tv)
Motowns utgave av Trollmannen fra Oz. Eventyrlandet er blitt en allegorisk fremstilling av Harlem på syttitallet, men historien er trofast gjenfortalt. Mest overraskende: Michael Jackson – verdens beste danser noensinne – spiller Fugleskremslet og tilbringer store deler av filmen a) hengende på et stativ, og b) snublende. Som om

Midnight Run (dvd)
Eks-snut Jack Walsh og skal bringe svindleren John «The Duke» Mardukas inn for fengsling før enten FBI eller Serrano-klanen eller en rivaliserende menneskejeger gjør det. Strålende samspill mellom DeNiro og Charles Grodin. Alt Grodin gjør i denne filmen er morsomt.

LEST:

Victoria Kielland: Dammyr
(Denne boka er kommet ut på No Comprendo Press, som også har gitt ut Volles og min tegneseriebok Muffens, så jeg er inhabil, men likevel:) Humpete ungdom flyter gjennom ekte og kjente kriminalsaker fra Fredrikstad. Sanselig og detaljrikt. Gjørme, vann, blod, kjønn, tid. Alt surkler og renner. Fascinerende.

Chuck Klosterman: I Wear the Black Hat. Grappling with Villains (Real and Imagined)
Essays om skurker. Et om O.J. Simpson-saken, et hvor forfatteren forklarer hvorfor vi ikke hadde godtatt Batman i virkeligheten, et om hvem som var slemmest i Clinton-Lewinsky-affæren. Det fins trolig færre skurker i Norge enn i USA, både i nominelle tall og prosentvis. Og at vi syns litt synd på de fleste av de få vi har.

Jaana Suorsa: Who Invented the Morning?
En samling sursøte tegninger av griser med høyst menneskelige følelser. Som Pusur, men på langt nær så irriterende. (Apropos Pusur: Tegneserien Garfield minus Garfield er det den høres ut som. Katta er redigert ut, katteeieren Jon snakker med seg selv og fremstår som deprimert og forstyrret. Anbefales, den og.)

Anna Fiske: Palle Puddel drar til New York
Også fra NCP. Denne boka ga meg lyst til å besøke Manhattan, og gjerne sammen med en manisk kanin. Hadde for så vidt hørt det før, men det fins visst mye fint å se der borte. Synd at det ligger så avsides.