Den gamle måten å tenke rundt narkotika, dop og rus på, er stein død.
Jeg bor i bydelen Hoheluft i Hamburg. En bydel med et stort antall skoler. Når skoledagen er slutt fylles gatene av streit middelklasseungdom, fra fjorten, femten år, og opp til et par og tjue. Når jeg spaserer langs kanalene, sitter de på benkene og kliner og spiser og røyker. Jeg legger merke til at alle, uansett hudfarge og herkomst, spiser med pinner som innfødte kinesere. Og at ingen av dem gjør noe som helst forsøk på å skjule jointene de sitter og ruller.
Den marihuanaen de røyker, er opp til åtte ganger så sterk som den jeg selv røykte da jeg var på deres alder. Mellom den gang og nå, ligger det førti års fiaskopolitikk på absolutt alle plan innenfor narkotikafeltet.
Den store krigen mot dopet har vart ti år lenger enn tredveårskrigen. Og det er ingen grunn til å tro at det vil bli fred med det første heller. Selv om de fleste slag for lengst er tapt. Men i likhet med dem som allerede nå bruker mye tid på å forberede seg selv og andre på hvordan vi best skal kunne leve med de store forandringene som klimaendringene bringer med seg, begynner nå stadig flere å tenke i lignende baner når det gjelder ruspolitikken.
I framtida vil det ikke være interessant å diskutere legalisering kontra strengere straffer. Diskusjonen, eller samtalen, vil litt etter litt måtte handle om hvordan vi best skal klare oss i en verden der alt befinner seg to, tre tastetrykk unna. Altså der vi er allerede nå. Og bare for ordens skyld, før jeg går videre: Denne artikkelen er ikke et innspill i den norske narkotikadebatten. Den forlot jeg allerede rundt tusenårsskiftet, da en ny generasjon forbudspolitikere kom på banen, bevæpnet med sine besteforeldres argumenter.
I den aller første episoden av TV-serien «Boardwalk Empire», ser vi hvordan mafiabossene i Atlantic City i 1920 sitter og teller ned minuttene og sekundene til spritforbudet som skal tre i kraft fra klokken tolv. Og hvordan jubelen bryter løs ved midnatt. Nå skal de store pengene tjenes. Nå tilhører markedet den sterkeste og den dristigste.
Det amerikanske spritforbudet har på mange måter vært en modell for alt Vesten har foretatt seg for å holde alle tenkelige former for dop utenfor grensene. I riktig gamle dager kunne man kjøpe cannabispreparater mot søvnmangel og magetrøbbel på apoteket. Da man forbød det, eksploderte markedet. I dag er hasj og marihuana en helt vanlig handelsvare, men er i motsetning til sjokolade eller vin, helt utenfor samfunnets avgiftssystem eller kvalitetskontroll.
Heroin, som første gang ble framstilt i 1874, var også opprinnelig å få kjøpt på apoteket. Da forbudet trådte i kraft på søttitallet, åpnet man for en av de mest lønnsomme næringene i verdens historie. Ikke bare når det gjelder illegal produksjon og distribusjon, men overhodet. Kokain? Den samme leksa. Og billigdopet amfetamin viste seg ikke bare å være nesten like nyttig som krutt og bensin da andre verdenskrig skulle utkjempes. De som overlevde syntes stoffet var kjekt å ha i fredstid også.
Alle disse gamle og kjære, elskede og forhatte stoffene har fortsatt å utbre seg i alle disse årene, i alle land i hele verden, aldeles upåvirket av debatten som hele tida har pågått. De store syndikatene har kunnet fortsette å selge varene sine på lik linje med våpen- og bilindustrien, helt uavhengig av hva ulike regjeringer har ment opp gjennom årene. For hver dag som går produseres det mer narkotika enn tidligere. Ikke mindre.
Så langt de gamle, velkjente stoffene. Nå kommer de nye. Designerdopet som bestilles på nettet. Syntetisk cannabis. Flere titalls LSD-lignende preparater. Er du en skikkelig nerd, kan du lage gammeldags LSD på gutterommet. Ingredienser og framgangsmåte kommer i posten. Men du kan også holde deg til lovlig narkotika av ulike slag. Ikke i noe europeisk land klarer myndighetene å holde tritt med utviklingen på laben. Når et nytt dop forbys, dukker fire nye opp. I fancy innpakninger og til kurant pris. I løpet av de to siste årene har Kripos identifisert 48 helt nye narkotiske stoffer, og tendensen er stigende. Styrke tolletaten, sier du? Ja, fint. Og sette postbudet i fengsel.
Den gamle måten å tenke rundt denne problematikken på, er stein død. Nå må den i jorda en gang for alle.
Denne teksten stod også på trykk i Dagsavisen fredag 11. april 2014.
