Dette får deg til å klikke

Her er overskriftene som frister deg Les mer

I norsktimene lærte vi at en artikkel begynner med det viktigste: Overskriften forteller hva saken handler om, og den viktigste informasjonen står først i teksten. Jeg har lenge hatt en mistanke om at nettjournalistikk fungerer på en annen måte, og at den handler om å vekke mest mulig nysgjerrighet med færrest mulig fakta, sånn at vi lesere klikker videre.

For å se om det kunne være noe i mistanken, tok jeg for meg forsiden av den tilfeldig valgte nettavisa dagbladet.no mandag morgen. Mistanken ble langt på vei bekreftet. Dessuten oppdaget jeg en ting til. Hvis du vil vite hva, må du lese mer.

Jeg fant disse oppslagene:

«Her må ni pirater overgi seg

Aksjonen ble ledet av norske Henning. Les mer»

Allerede på forsida får vi se et bilde av en båt full av menn med henda i været, så dette er klikkfaglig svakt. Riktignok har jeg et par ting jeg lurer på om norske Henning, men de får ligge.

«Slik får du KLISTERHJERNE

Også du kan trene deg opp til å bli like konsentrert som sjakkmester Magnus Carlsen. Les mer»

Her pirres det bedre. Metoden kan handle om hoderegning eller tran eller pugging av salmevers eller noe helt annet. Jeg er for så vidt interessert, men har ikke klikket, og kan bare gjette.

«Her kan du teste din datasikkerhet

Testmotor sjekker nettet ditt. Les mer»

Dette er selvfølgelig spennende. De fleste er opptatte av at NSA og andre snokere ikke skal kunne lese e-posten vår eller vite hva vi leser på nett. På den annen side gjetter jeg at noen vil oppdage det om jeg klikker på denne artikkelen, og dermed gå ut fra at jeg har noe å skjule.

«Slik gikk det da Øystein forsøkte å ta bilde av hele familien Se video»

Ordene «her» og «slik» betyr ikke det de sier. «Her» er ikke på dette stedet, det er på en annen side rett bak denne siden. Vil du se mer, må du komme inn. Nettavisas forside gjør den samme jobben som en innkaster på strippeklubb.

Hvordan gikk det så med Øystein og familien? Jeg gjetter at det skjedde noe oppsiktsvekkende, men ikke tragisk. Det vil si: Mer dramatisk enn at Øystein ikke fikk med toppen av alles hoder, mindre dramatisk enn at familien ble angrepet av neshorn. Det er umulig å si uten å ha sett videoen. Men «Øysteins familie skulle fotograferes, ble jaget av neshorn Se video» ville ha fristet mer.

«YouTube slettet trailer til Lars Von Triers nye film på grunn av grovt seksuelt innhold Se video. NB! Sterke scener.»

Her fristes det med levende bilder av grov sex, som alltid er interessant, men det fins tross alt nettsteder som har et større tilbud av den slags enn det dagbladet.no har, dertil ryddig tilrettelagt i kategorier for enhver fetisj. Nettavisenes styrke er at de tilbyr alt på ett sted: Ikke bare grov sex, men også nyheter og videosnutter om familiefotografering som tok en overraskende vending.

«Hønefoss ledet. Så gjorde Clark dette … Les mer»

Med andre ord: «Clark gjorde noe drøyt. Vil du vite hva det er? Det er opp til deg.» Før satt det en voksen og bestemte hvilke av det siste døgns hendelser du burde kjenne til for å kunne være en bevisst samfunnsborger og – annethvert år – en kvalifisert velger. Målet med nyhetene var å sette publikum i stand til å tjene samfunnet. Nå velger du selv hva du vil fordype deg i. Det fins flere saker enn du har tid til å lese. Derfor handler språket i nettavisenes overskrifter om å vekke din nysgjerrighet. Fordi sakene slåss om deg.

Alt du klikker på, fører til nye tilbud. Enhver sak inneholder lenker til lignende saker, og Google forteller sine annonsører hvem du er. Leser du artikler om turistmål, får du opp reklamebannere for reisebyråer. Du er blitt et marked på én. Og som kynikerne for lengst har påpekt: Hvis du ikke betaler for noe, er det du som er varen.

Dette er den andre tingen jeg har oppdaget: Jeg er blitt den viktigste personen i nyhetene. Jeg klikket ikke på Clark. Derimot vurderte jeg lenge å klikke på følgende lenke til Kvinner og Klærs nettutgave, som dukker opp midtveis nede på dagbladet.no denne mandagsmorgenen:

«Derfor tør vi ikke gjøre dette foran gutta

Men synes de egentlig at det er SÅ ekkelt som vi tror? Sjekk ekspertens svar!»

Siden det ledsagende bildet viser nakne knær og en hånd som holder en dorull, handler dette åpenbart om at kvinner ugjerne går på do mens kjæresten er på badet. Og at en ekspert forteller at gutta ikke nødvendigvis tar seg nær av det. Jeg spør meg selv: Vil jeg vite mer om hvor ekkelt gutta syns det er at jenter går på do foran dem? Og jeg svarer: Selvfølgelig. Alle lurer vel på det. Likevel klikker jeg ikke.

Så følger oppslagene fra MTVs European Music Awards-show: «Her går Miley Cyrus opp den røde løperen Iført minimalt med klær. Les mer», «Her er stjernene på den røde løperen Internasjonale stjerner side om side med Ylvis i kveld. Les mer», «Her får Katy Perry oppfylt Ylvis-drømmen! På MTV EMA Awards i Amsterdam. Les mer» og «Sjekk ut MTV-awards sprøeste antrekk Hvem synes du er verst? Les mer».

Det siste av dem klikker jeg på. Ikke fordi jeg vil hjelpe popstjernene med å kle seg mindre sprøtt – jeg akter ikke å tipse dem om svarte Levis og grå V-gensere, uansett hvor vanskelig det er for dem å finne klær som ikke er helsprø –, men for å sabotere.

Dette er den ene muligheten jeg har til å gjøre motstand mot kommersialisering av mediene: Jeg kan skape forvirring og sløseri. Jeg kan lure annonsørene til å kaste penger ut av vinduet, ved å få dem til å betale for bortkastet reklame. Jeg kan få dem til å forsøke å selge meg varer jeg garantert ikke kommer til å kjøpe. Derfor klikker jeg bare på ting jeg ikke er interessert i.

Første gang publisert i Dagbladet