Diktator, far, menneske

Han har blitt omtalt som Europas siste diktator. Det er på tide å bli bedre kjent med mennesket Aleksandr Lukasjenko.

Vi er i Minsk, der vi har blitt innvilget et sjeldent intervju. Etter en enkel kroppsvisitasjon blir jeg vist inn i presidentpalassets sagnomsuste krystallsal av en livrékledd tjener. Man vegrer seg for å trå på marmormosaikken. Fottrinnene gir gjenklang langs de portrettprydete veggene. Jeg får beskjed om å sette meg i en rokokkostol. Etter et knapt kvarter åpner en annen tjener en fire meter høy dør, og Lukasjenko stiger inn. Han er en bredskuldret mann med hvitt hår og det man med litt godvilje kaller høy panne. Under den grå barten blinker det i regelmessige tenner. Jeg reiser meg. Han griper min hånd i begge sine og rister effektivt. Han byr meg å sitte. Vi er i gang.

– Hvem er Aleksandr Lukasjenko egentlig?

– Ja, si det. Jeg er vel bare en enkel gutt fra Vitebsk Voblast, tidligere agronom og offiser, som har fått et ansvarsfullt politisk verv.

– Hva tenkte du på da du våknet i morges?

– «Hvor mye er klokka?», svarer presidenten og ler rungende. – Neida, jeg gleder meg til å komme i gang og diktere. Det dukker alltid opp nye og morsomme utfordringer. Ingen dager er like.

– Så du tar deg ikke nær av å bli kalt diktator?

– Jeg har forlenget anledningen til gjenvalg, gitt vervet økte fullmakter, trikset med valg, fått opposisjonelle banket opp og fengslet. Da må jeg tåle å bli kalt diktator. Som jeg pleier å si: Hvis du ikke tåler heten, får du ha deg ut av kjøkkenet.

– Så kritikken fra Vesten går ikke inn på deg?

– Alle kan ikke like det jeg gjør. For meg har det med integritet å gjøre. Å våge å stå opp for det man tror på, ikke bare forsøke å please alle hele tiden. Gjør du det, blir du åndelig fattig.

– Lite kritikk kommer til uttrykk innenlands. Utgjør det et problem?

– Hvis folk syns at vi overhodet ikke burde ha diktatur her i landet, har de heller ikke noe å lære meg. Det blir som å diskutere fotball med mennesker som hater fotball.

En tredje tjener står brått bak oss og heller te fra en vakkert forsiret sølvkanne. Presidenten får først. Jeg lukter at det er Darjeeling Oolong, min favoritt, men spør ikke om det er tilfeldig.

– Føler du deg noen gang ensom?

– Det hender jeg misunner vanlige mennesker, men så tenker jeg på alt jeg får oppleve og hvilken ære det er å få tjene mitt land.

– Men ditt eget familieliv har måttet lide?

Han blåser på teen og tar en slurk, som for å kjøpe seg betenkningstid. – De siste 21 årene er det folket som har vært min familie, og jeg er – for å si det litt svulstig – deres far. Jeg har skapt titusener av arbeidsplasser i politiet, i overvåking og sensur. Jeg har skapt sysselsetting og trygghet. I tillegg kommer andrehåndstjenester og skatter og avgifter. Det er sysselsetting, og det er trygghet. Vil du rive alt det ned? Da må du vite hva som går tapt. Det kan godt hende andre kunne diktert like godt, men jeg dikterer på min måte. Og jeg har inntrykk av at folk liker den. Tross alt fikk jeg 80 % av stemmene ved sist valg. Det er et overveldende flertall, men samtidig lavt nok til at det ikke ser aldeles tullete ut.

Det blinker i Lukasjenkos øyekrok. Håndbaken streifer liksom tilfeldig borti den og tørker tåren. Han elsker åpenbart sitt folk.

– Det sitter langt inne å gi slipp på en slik posisjon, erklærer han. – Å la andre rive ned mitt livsverk.

– Og når du har lagt en hard dags diktering bak deg og skal slappe av, hva gjør du da?

– Da går det mest i hockey på tv. Jeg har fire sportskanaler. Også leser jeg en del ny, skandinavisk krim. Mankell, Nesbø, Jussi Adler-Olsen. Det er noe med stemningen der.

– Er det fortsatt «bedre å være diktator enn å være homo»?

– Der kom den igjen, ja.

En kvinne har kommet inn i salen og stått stille og lyttet, med hendene på presidentens nakke. Det er Irina, livlegen, angivelig mor til hans tredje barn. Nå tar hun ordet, oppglødd.

– Du trenger ikke svare på det.

Han legger en hånd på hennes. – Det går bra. Hun skal liksom alltid beskytte meg mot mediene, sier han avvæpnende til meg. – Det er et fritt land, og jeg har ingenting å skjule. Han lener seg frem og fortsetter med lavere stemme. – Vet du hva? Jeg har sagt en del rare ting oppigjennom, men akkurat den står jeg ved. Hvis man går bort fra prinsippet om at mann og kvinne skal være sammen, så stanser reproduksjonen av liv opp, og da er det slutt på menneskeheten. Uansett hva du måtte mene om styresett.

– Til slutt: Er det noe du angrer på?

Han ser ut av det høye vinduet, som om svaret fantes der ute, svevende over bøkekronene. Presidenten drar hånden over nakken og smiler lurt før han svarer.

– Hvis jeg fortalte deg det, hadde jeg måttet ta livet av deg.

Jeg smiler, for å lokke fram det lille smilet som kan bekrefte at han spøker. Deadpan er nok mer hans form.

Jeg takker for intervjuet, og bukker meg baklengs ut av salen. Han får en telefon brakt til seg på et sølvfat. Pliktene kaller. Hva man enn måtte mene om Lukasjenko: Diktatoryrket er ikke for alle.

Første gang publisert i Dagbladet