Elementært

Sherlock Holmes er et glidemiddel for nyliberalismen.

Jeg skyver arbeidet foran meg. Jeg tenker med uro på fester jeg skal på. Begge deler går som oftest går helt greit, og utarter ofte til regelrett trivsel. Det er bare ikke min stil å glede seg til noe som helst. Jeg er mer av en gruer. Selv det å se på TV fortoner seg ofte, i hvert fall på forhånd, som en sur plikt. Men den tredje sesongen av Sherlock, som begynte å gå på NRK1 sist fredag, er en av de svært få tingene jeg har gledet meg til, lenge.

Hver av de to første sesongene er sett på TV, innkjøpt på DVD og sett igjen, hyppig. Jeg har anbefalt serien for alle som har beveget seg innenfor hørevidde, og – når jeg heller burde ha sovet – beveget meg langt ut på nettet for å lese teorier om hvordan Holmes overlevde fallet fra taket av St. Bartholomew-sykehuset i slutten av sesong to. Sånn er det altså å være fan, har det slått meg, og det ble brått vanskeligere å se ned på de unge menneskene som er besatt av for eksempel Justin Bieber. Selv når jeg prøvde.

Benedict Cumberbatch’ Holmes fascinerer ved sin overmenneskelige hukommelse og kunnskap, den rovfuglaktige observasjonsevnen, den nervøse energien, talentet for induksjon – eller som mange kaller det: «deduksjon» – og den grenseløse arrogansen. Selv neseborene hans er arrogante. I tillegg jobber han til samfunnets beste, ved å spore opp og stanse farlige forbrytere. Holmes er som en Magnus Carlsen som faktisk gjør noe nyttig. Og han settes ytterligere i relieff mot den sårbare ufullkommenheten hos doktor Watson, utmerket spilt av Martin Freeman. Et klassisk umake par; heterofilt med minste mulige klaring. De bryner seg på tilsynelatende uforklarlige hendelser og havner stadig i utspekulerte dødsfeller. Serieskaperne har tatt utgangspunkt i historier som er skrevet i Victoriatiden, beholdt essensen i dem og skapt noe som kjennes friskt og smart og relevant og dessuten som fabelaktig reklame for London som turistby.

Å ha dem på skjermen igjen er brillefint.

Samtidig er jeg klar over at Sherlock er reinspikket borgerlig propaganda. Som Magnus Marsdal i sin tid beskyldte Lille Lørdag for å være, er denne serien et glidemiddel for nyliberalismen. Norsk fjernsyn har aldri vist et mer vellykket argument for privatisering av offentlige tjenester, aldri lagt fram et sterkere forsvar for det offentlig-private samarbeidet.

For å belegge denne påstanden vil jeg ta veien om en annen krimhelt, G. K. Chestertons detektivprest Father Brown. I novellen «The Mirror of the Magistrate» uttaler politimannen Bagshaw (i min egen oversettelse): «Vår virksomhet er den eneste hvor det tas for gitt at den profesjonelle alltid tar feil. Ingen skriver vel historier hvor frisører ikke kan klippe hår og må veiledes av en kunde; eller hvor drosjesjåføren ikke kan kjøre drosje før passasjeren forklarer drosjekjøringens filosofi.»

Mistroen til politiet er en gammel konvensjon i kriminallitteraturen, så gammel at den nesten var forsvunnet, erstattet av lagarbeid i utallige amerikanske krimfortellinger, fra Ed McBains romaner til CSI og Law & Order. Så kommer politiskepsisen brått tilbake igjen i vår tid, i Sherlock, hvor politiet aldri løser saken. Ordensmakten er fantasiløs og ineffektiv og kan ikke engang finne sitt eget rompehull med to hender og en lommelykt. Hendelsene som skaker London settes i gang av onde mesterhjerner og kan bare stanses av en god mesterhjerne. En som ikke følger boka, men som skriver sin egen. Det er de enestående individene som skaper historie, mens folket er ofre og offentlig ansatte bare står i veien. Denne framstillingen er som skapt for regjeringer som vil markedsutsette stadig flere tjenester. Selv de hemmelige. Den nye Sherlock er en gallionsfigur for private tilbydere. Han er David Camerons og Erna Solbergs detektiv.

Nyhetsjournalistikken har også de siste årene brakt mange skildringer av politiets maktesløshet. Når den kobles med dyrkingen av den enestående private etterforskeren, oppstår et massivt press mot den offentlige ordensmakten. På lang sikt vil Europas blå regjeringer ikke nøye seg med å privatisere helsevesen og skole. De vil selvfølgelig også privatisere politiet.

Det er denne framtida jeg foregriper i mine egne historier om detektiven Oberon Qvist, der den klassiske privatdetektiven er tilbake som mordetterforsker. Denne gangen ikke fordi han er bedre enn politiet, men fordi han ikke medfører sosiale utgifter. I et samfunn hvor politiets oppgaver vokser raskere enn budsjettene, må ledelsen gjøre stadig mer bruk av midlertidige ansettelser. Kripos kommer til Qvist og spør: «Kan du løse denne tilsynelatende uforklarlige saken for oss?» «Klart jeg kan,» sier han. For oppdragsgiver er Qvists viktigste fortrinn at han fakturerer. (Han er riktignok også smartere enn sine offentlig ansatte kolleger, men det er en tilfeldighet.)

Ironisk nok har Londons konservative borgermester Boris Johnson beskyldt BBC for å bedrive venstrevridd propaganda via Sherlock. Klassisk skolert som han er, har han likevel ikke fått med seg underteksten.

Dersom politisk undertekst var det eneste kriteriet for kvalitet, hadde jeg selvfølgelig ment at Derrick er en bedre serie enn Sherlock. Politikk er imidlertid ikke noe kriterium i det hele tatt, og Derrick er en tråkig sosialdemokratisk serie med tungt innslag av fedrenes synder, som Ibsen på valium.

Heldigvis trenger man ikke støtte kunstnernes intensjoner for å sette pris på kunsten. Du trenger ikke hate jøder for å verdsette Wagners operaer. Det er ikke engang sikkert at det hjelper. Selv hører jeg gjerne på Morrissey mens jeg spiser kjøtt.

Første gang publisert i Dagbladet