Elling fra helvete

Det er en forunderlig uke vi har bak oss. Det virker som om vi har hatt besøk av et eller annet fra en fremmed og fiendtlig galakse. Og likevel er han et menneske som oss. Han er en av flokken.

Jeg har tilbrakt hele denne første uken av rettsaken mot Anders Behring Breivik i Norge. Jeg hadde planlagt det slik. Jeg utvidet besøket for å få med meg starten på det historiske dramaet som denne rettsaken er. Jeg ville ikke ha en tysk kortversjon. Som norsk statsborger følte jeg meg forpliktet til å ta alt dette vonde og ubegripelige inn over meg – i det landet der jeg ble født og vokste opp. Jeg hadde et stort behov for det. Jeg ville forsøke å løse knuten blant mine egne.

Slik skulle det ikke gå. Som alle andre var jeg selvsagt klar over at norske myndigheter ønsket å servere en sensurert versjon av hva som faktisk utspiller seg i retten. Men resultatet var langt verre enn ventet. De flere titalls fjernsynstimer som jeg nå har bak meg, er noe av det mest absurde jeg har opplevd. Statsminister Stoltenbergs velmente ord om ”mer åpenhet, mer demokrati” er gjort sørgelig til skamme. Bildene av hutrende journalister og kommentatorer utenfor Oslo Tinghus, sørger for det. Og den statlige saksen som klipper filmen i sort når Breivik skal forklare seg. Jeg får ikke høre ham. Jeg får ikke se ham når han forklarer seg. Det jeg blir servert, er rapporter og inntrykk formidlet av en indre krets av Breivik-innvidde. Av spesielt inviterte gjester til dette groteske dramaet. Som altså forteller oss  hvor forferdelig han er, og hvor glade vi andre kan være for å kunne oppholde oss  i en slags uskyldens verden. Jeg trenger ikke slike meldinger. Jeg trenger ingen vernet sone. Jeg vil se Anders Behring Breivik mimikk, og høre hans ord. Jeg vil ha hans væremåte og blikk for å kunne legge ham bak meg. Jeg synes dette er min rett.

Mange er lei denne saken allerede før uke en. Det forstår jeg. Det forstår alle. Gjør noe annet. Les noe annet enn dette. Ta vare på dere selv!

Men vi andre? Hva har vi fått så langt? Først og fremst et glimt inn i et juridisk system som virker nesten overveldende strøkent og ordentlig. Verdig. Vi ser et aktorat og et forsvar som nærmest virker å spille på lag for å kunne håndtere denne ufattelige personen som vi her har med å gjøre. Så får vi heller tåle at omverden stiller seg undrende til at Breivik får holde på med sine gutteroms-snekrede kvasi-nazi hilsener, til Lippestad får snakket han til fornuft. Og at aktor finner det naturlig å håndhilse med barnemorderen. Slik er det nå en gang her oppe i det som en gang var uskylden.

Men Breivik tok uskylden fra oss. Han brakte oss inn i noe både gammelt og nytt. Han førte oss inn i det rommet der sjelelige gåter som Qvisling og Rinnan befinner seg. Og samtidig inn i et rom der bare Breivik og speilet hans befinner seg. Han er helt unik. Heldigvis. At rettsaken starter med to totalt forskjellige rapporter fra de sakkyndige om Breiviks tilregnelighet eller eventuelt utilregnelighet, synes for meg som en styrke etter denne første uken. Selv vi som følte oss sikre i den ene eller den andre retningen, har fått rikelig anledning til å lukte på motpartens argumenter. Det ville ikke forbause meg om de fire kan enes om en felles konklusjon når dette ti uker lange marerittet er over. At Anders Behring Breivik både er ravende gal og samtidig skremmende tilregnelig. Norsk rettspykiatri har uansett brakt seg selv frem til en skillevei i denne saken. Etter dette må det tenkes nytt. Det vet alle. Psykiatrien har ingen ting å tape på dette. Tvert imot. Og kanskje måtte vi så langt ut i sjelens villmark for å forstå det. De fire sakkyndige har ingen ting å skamme seg over. Nå vet alle hva de har hatt å bryne seg på. Det umulige.

Men også pressen har blitt brakt over i det umulige i denne saken. Og det er en umulighet der det ikke er noen grunn til å finne ro eller hvile. Bildet av journalister og ulike eksperter som kommenterer en (sensurert) løpende tekst til  venstre for bildet, er en skam som vi rett og slett ikke kan leve med. Det er et historisk feilsteg. Jeg sier ikke dette fordi jeg ønsker å fråtse i onde detaljer. Det er mange og åpenbare måter dette kunne løses på. En av dem ville være å kjøre Breivik Light på dagen. (Jeg har forstått det slik at norske barn er alene på dagtid, og derfor kan komme til å slå på tv-apparatet). Men det er vel nærliggende å kunne gå ut fra at deres foreldre har kommet fysisk til stede utpå natten, og kanskje til og med har fått smårollingene i seng ved tolvtiden? Etttiden? Halv to? Så kunne vi andre tatt virkeligheten inn over oss da.

Da det ble klart at Breiviks aktive normale fullgalskap tok til i 2006, altså da han flyttet hjem til mor, fikk jeg det uungåelige spørsmålet fra en tysk journalist: ”Er Breivik en slags Elling fra helvete?

Jeg klarte ikke å svare akkurat da. Jeg orket ikke koblingen. Det var så tett på. Rett etter at det skjedde.

Men det ble norske myndigheter som gjorde at jeg aldri noensinne kan svare på dette spørsmålet. Fortellingen om Elling fra helvete må nedtegnes av andre enn meg. De som fikk høre ham forklare seg.

 

Denne teksten er også publisert i VG 22.04.12