Lørdag 19. januar møter jeg meg selv i døren i Dagsavisen. I en lang og underholdende artikkel om den norske røykelovens tilblivelse og utvikling, finner jeg et foto av undertegnende fra 1988. Travelt opptatt med å destruere lungene mine, sammen med Per Frankplads, Olav Klingen og Alf Nordhus. Den såkalte ”Røykeringen” holder pressekonferanse nede på ærverdige Tostrupkjelleren, i anledning Formynderstatens trusler om å frata oss retten til å ta livet av oss i det offentlige rom. Vi er rasende. Vi vil røyke hvor vi vil, og hele tiden.
Jeg husker denne formiddagen veldig godt. Først telefonen som ringer på kontoret mitt i Hamburg. Det er fra Motstandsbevegelsen i Oslo. Tove Strand, den gang Tove Strand Gerhardsen, har på vegne av regjeringen tenkt å ta fra oss selve gleden i livet. Sigarettene. Om jeg kan tenke meg å dra til fronten? Om jeg kan! Fly og hotell betalt. Mat og drikke likeså. Ved ankomst Tostrupkjelleren får vi som skal fronte den gode sak fri bar og en bærepose med tjuepakninger. Det er viktig at pressen ikke knipser et eneste bilde av oss uten tjærepinnen i kjeften. Vi har en lett sak. Det er fullt hus, og på dette tidspunktet røyker alle som har noe med pressen å gjøre, like mye som vi i panelet. Journalister og fotografer. Også på desken og i redaktørkontorene sitter frihetselskende individer med en isende angst for at tobakkens gleder skal motarbeides eller innskrenkes. I det halvmørke lokalet kan du skjære luften med sløv smørkniv. Bare Arbeiderbladets utsendte er eitrende forbanna – den andre veien. Hun freser til oss. Jeg kan huske at jeg syntes hun var aldeles sinnssyk. Hva i all verden gjorde dette mennesket her? Nå? Hele pressekonferansen var jo i grunnen et medlemsmøte i Frigjøringsbevegelsen Røykeringen med Venner. Hun blir selve symbolet på den furtne ikke-røykeren. Lyseslukkeren. Partybremsen. Hun er den vi aldri, aldri vil bli lik.
Jeg har en skavank. Jeg vil gjerne forstå hvordan motstanderen tenker. Til tross for at jeg forakter ikke-røykerne og alt de står for, skjønner jeg at det muligens kan være på sin plass med en smule taktikk. Jeg tror at jeg allerede der og da, innerst inne, forstår hvilken vei dette kan komme til å gå. Når jeg får ordet, går jeg derfor i mot det nye lovforslaget ved å påpeke det hysteriske i det hele. Overreageringen. Jeg sier: Dette fratar oss jo rett og slett muligheten til å ta hensyn til hverandre. Det er klart at røykere og ikke-røykere kan løse dette ved å snakke med…
I det jeg kommer til ordet ”hensyn” eksploderer Alt Nordhus. (Og til dere som er unge, og tror at det er normalt å stå ute i kulda og varmrøyke sigaretter: Når Høyesterettsadvokatbergenser Alf Nordhus eksploderer, er det alvor.) Han kliner neven i bordet og skriker, at her skal det ikke tas hensyn til NOEN andre enn landets forfulgte pipe- og sigarettrøykere! Punktum finale, og HOLD KJEFT!
Ok. Jeg quislet meg bort. Men sigarettrøykere blir fort venner igjen, og ut over kvelden og promillene var alle enige om at det hadde vært en fin pressekonferanse – og at utsiktene til å få en skjerpet røykelov var minimale. Å bli nektet å røyke på fly, båt og bane, var tross alt noe som ikke hadde noe i et vestlig demokrati å gjøre.
At vi et par tiår senere skulle få et forbud mot å røyke på restauranter og i barer, tror jeg ikke en gang ikke-røykerne hadde fantasier om på det tidspunktet.
Det var rett og slett utenkelig.
Samme kveld, den 19. januar, vil tilfeldighetene at jeg foretar et dukk i gamle arkiver i anledning den forestående utgivelsen av ”Svart på hvitt”, en artikkelsamling fra perioden 1995-2012. Man blir nesten litt beskjemmet over å ha ment så mye, og over så lang tid. Og en av de tingene jeg naturligvis har ment veldig mye om, er nettopp røykingens gleder, og kampen om retten til å inhalere giftig røyk i egne ånderettsorganer – hvor som helst og når som helst. I en bitende ironisk artikkel tar jeg for meg de som regner ut hvor mye hver enkelt sigarett forkorter livet, og fastslår med steil nakke, at dersom det de sier stemmer, skulle jeg med mitt sigarettkonsum egentlig ikke ha vært født i det hele tatt. Ja, jeg regner ut minusår, og er riktig i slag. Jeg skulle ha vært død allerede da far begynte å sende interesserte blikk i retning mor.
Jeg får meg en god og litt brutal latter, det er mine kollapsede KOLS-lunger som vil være med på moroa på sin egen måte.
Men det var en annen tid. Det er det som er mitt poeng med denne, sannsynligvis aller siste ytringen om sigaretter og lovverk, vaner, og avhengighet, fra min side. At en tid går over i en annen. Man kan gjerne le av Alf Nordhus og Ingvar Ambjørnsen på Tostrupkjelleren denne høstdagen i 1988 – jeg vil sågar oppfordre til det. Men vi mente det vi sa ut fra den daglige vanen vi hadde gjort til vår. Vi levde i en verden der det var aldeles normalt at fåtallet forpestet luften for alle oppe i et fly. Mor og far satt foran i bilen og kjederøykte, mens de kjeftet på ungene som spydde i baksetet. Selv var jeg på fem uker lange bilferier, der jeg var den eneste røykeren i bilen. Jeg røykte med stor selvfølgelighet mine femti om dagen, og ville øyeblikkelig ha tatt toget hjem, dersom en av de andre hadde kommet med så mye som en kritisk kommentar. Det skjedde aldri. Jeg hadde en eneste naturlig sperre når det gjaldt røykingen i løpet av mine femogtredve år som aktiv sigarettartist: Jeg røykte ikke dersom det var spedbarn i rommet, og rommet var lite.
Hvor ofte skjedde det i min barnløse tilværelse? En gang? To? Kanskje.
Men altså: Hjernen er, selv om den er aldri så alene, i stand til bevege seg fra en tid og inn i en annen, med en nesten forbløffende smidighet og tilpasningskraft. Det synes jeg er oppløftende å vite i en tid som skriker på nettopp disse ferdighetene. At vi kan leve i en annerledes verden enn det vi trodde var mulig for litt siden.
Om det var vanskelig å slutte? Nei. Det var nesten irriterende lett.
