Byoriginalene. Hvor i all verden har det blitt av dem? Noen som vet?
Det er en sen vinternatt i det året vi nettopp har lagt bak oss. I Larvik. Jeg står med hendene i frakkelommene og ser inn gjennom vinduet i den bitte lille butikken der Tante Terjesen solgte smørbukkarameller, lakrissigaretter og «Vill vest». Nå selger de gravsteiner der inne. Prinsegata ligger øde. Ikke et lys i noe vindu. Hele strøket er i det hele tatt fraflyttet og i forfall.
Men dette skal ikke handle om byutvikling eller lokalpolitikk, men om mennesker. Da jeg vokste opp i Prinsegata på femti- og sekstitallet, var her et voldsomt liv og masse unger. Greit. Nå er det ikke sånn. Men i bydelene Torstrand og Langestrand går livet i stor grad som før. Samlet sett sokner langt flere mennesker til byen enn da jeg vokste opp her.
Og det slår meg: Det er en hel gruppe av befolkningen som den gang spilte en viktig rolle i hverdagen, og som nå er totalt fraværende. De vi den gang kalte tilbakestående og gærninger. Byoriginalene.
De fleste fra den gang hviler i sine graver. Det er som det skal være. Men logisk sett burde nye ha tatt deres plass. Det har ikke skjedd. Når jeg spør meg om får jeg ulike svar. At de er stua vekk på ulike institusjoner. Dopa ned. Samlet i vernede gettoer. De fleste sier at de ikke vet. At de ikke har tenkt på det. Så nå benytter jeg årets første spalte til å stille spørsmålet her i avisen og i internetts irrganger. Hvor i all verden har det blitt av dem? Noen som vet?
De fleste nordmenn kommer fra tettsteder og små byer. Folk på min alder som har den bakgrunnen, vet hva jeg snakker om. Og det gjør sannelig også Oslofolk. Alle bydelene i hovedstaden hadde sine markante annerledespersonligheter. Og når jeg snakker med folk rundt om i landet, sier svært mange som meg, at nei. De er borte.
Jeg skriver ikke dette for å romantisere fortiden. Mange av dem som skilte seg ut hadde det helt sikkert tøft. For ikke å snakke om foreldre og andre ansvarspersoner. På en annen side hersker det ingen tvil om at disse folka var en akseptert del av fellesskapet. Det gjaldt både voksne og ungdommer.
Naturligvis var dette i en annen tid, der tonen var mer direkte enn den er i dag. Hadde noen «blitt krenket» i Larvik på sekstitallet, eller gått inn i en depresjon over å bli kalt keivhendt, ville de ha fått høre det resten av sitt liv. Mange av originalene hadde klengenavn som etter all sannsynlighet hadde falt for sensuren i dag. Men det hadde de til felles med byens øvrige borgere. Et lite feilskjær i en eller annen sammenheng, særlig på jobben, kunne hefte ved deg så lenge du levde. Ja, følge slekta i generasjoner.
Jeg skal ikke komme med eksempler. Det var en annen tid, og disse kallenavnene tilhører min barndoms bys hemmelige koder. De har dessuten ikke stort med saken å gjøre, for det jeg vil frem til er disse «annerledeshjernene » spilte en stor og viktig rolle i vår oppvekst. De var rundt oss fra vi reiste oss på to og tok verden inn over oss. Det var ingen som oppdro oss til å vise toleranse eller forståelse overfor dem. Og for all del: Mange ganger løp de nok gråtende hjem til mor, men så hadde vi altså akkurat det til felles. Noen var uten språk, og andre nesten som hopen. Som når det kom til stykke ikke var noen hop, men stort sett en gjeng med sære individualister.
Å vokse opp i en liten by eller bygd, gir et barn en enestående sjanse til en nærstudie i menneskelig detaljrikdom. Derfor er det i disse sorteringstider viktig å etterlyse nettopp denne detaljrikdommen. For litt siden var den en som la ut et gammelt sorthvitt bilde på Facebook. Fotografiet viser Helge og Finn sammen på Larvik jernbanestasjon. Tidlig sekstitall, sannsynligvis. Kompisbilde. Både Helge og Finn var gutter som man lett kunne se spilte i en annen liga en flertallet.
Dette fotografiet utløste et ras av minner, kommentarer og anekdoter fra Larviksfolk på min alder. Men den gang… De var der. De hang sammen med oss. Men ikke bare det. De var også knyttet til byen gjennom sin tilhørighet til ulike etater. Harry var på politiastasjonen. Feide fortauet. Hentet wienerbrød. Diverse. Finn var fast knyttet til brannvakta, og hadde naturligvis lys blå skjorte som de andre gutta. Og igjen: Det var ingen som hadde plassert dem der. De bare dukket opp en dag, og ble resten av livet.
Uten at en eneste sjel i Larvik skjønte det, spilte disse personlighetene viktige roller i vårt kollektive spill. Slik var det over hele landet. Men hvor er arvtakerne etter dem i dag
Denne kommentaren er også publisert i Dagsavisen 2. januar 2015.
