En god sats og innledning, følges av fin flyt under svevet, og avrundes med en knakende god avslutning – intet mindre enn et flott Telemark-nedslag!
Winston Churchill var krigskorrespondent på Cuba, i Sudan og i Sør-Afrika, og han tjenestegjorde også i flere felttog som britisk offiser. Skihoppingens finesser hadde han nok ikke det minste greie på, men likevel blir han en av verdenshistoriens fremste talere.
Bak dette lå i første rekke knallhardt arbeid. Gode hopp og gode taler er alltid godt forberedt. Forberedelsene er mer enn halve jobben! Som ung britisk soldat satt Churchill gjerne på kveldene og leste taler av store statsmenn som Benjamin Disraeli og president Abraham Lincoln. Også President Obama leser gjerne talene til de gamle mestere, særlig Abraham Lincoln og Martin Luther King.
Første gangen Churchill skulle holde en offentlig tale, brukte han timer etter timer, dag ut og dag inn, på å forberede talen. ”Jeg lærte den så grundig utenat at jeg kunne ha holdt den baklengs og det i søvne,” skriver Churchill mange år senere i sine memoarer. Han tilbringer også timer foran speilet med å øve inn sine taler – både ansiktsuttrykk, mimikk, stemme og toneleie. Det samme gjorde vår største folketaler gjennom alle tider, Bjørnstjerne Bjørnson, da han ruslet fram og tilbake på verandaen på Aulestad.
Det ble sagt om Churchill at han brukte mesteparten av sitt liv til å forberede improviserte taler. Følgende historie understreker dette poenget: «En gang dro Churchill med taxi til et møte. Bilen stanset ved avtalt adresse, og sjåføren gjorde Churchill oppmerksom på at han var kommet fram. ‘Jeg vet det’, sa Churchill, ‘men jeg holder på å forberede mine spontane bemerkninger!’
Han var langt i fra født med en sølvskje i munnen og utmerket seg ikke på skolen. Han stammet kraftig og lespet som ung, og i lystig lag pleide han å si at ”ingen har strøket til så mange eksamener, og fått så mange utmerkelser.” Men utrolig god hukommelse må han ha hatt, i tillegg til at han var en fantastisk skribent og forfatter. Han tildeles intet mindre enn Nobelprisen i Litteratur i 1953, for sitt briljante verk i fem bind; Krigsminner (”War Memoirs”).
Talene han holdt før og under Den andre verdenskrig var uvurderlige, og den dag i dag refereres det til bruddstykker av de mest kjente av disse. ”Blod, slit, tårer og svette” var det han hadde å tilby britene, men trolig gjorde Churchills taler mer for den allierte krigsinnsatsen enn tusenvis av kanoner, fly og tanks.
”Vi skal kjempe til siste slutt. Vi skal slåss i Frankrike. Vi skal slåss på sjø og hav. Vi skal slåss i luften med stigende tro og styrke. Vi skal verge vårt hjemlands øy, koste hva det koste vil. Vi skal slåss på strendene. Vi skal slåss på flyplassene. Vi skal slåss på gård og i gate. Vi skal slåss i fjellene. Vi overgir oss aldri. Og skulle det utrolige skje at denne øya eller store deler av den ble kuet og led sult – da vil Imperiet hinsides havet føre kampen videre, væpnet og voktet av den engelske flåte, inntil tidens fylde den nye verden stiger fram i all sin makt og velde og frir den gamle fra åket.”
Det er fantastisk retorikk. Taler som den dag i dag begeistrer og inspirerer.
Også i Norge har vi en lang tradisjon av flotte talere, men vi er ikke så flinke til å trekke de fram. Wergeland, Bjørnson, Hambro og Gerhardsen, for a nevne noen få. Alle fire var glitrende talere som fenget og overbeviste sine tilhørere med klare og velformulerte budskap. De ville noe og de benyttet sine talegaver for å nå sine mål. De var til stor inspirasjon for sin samtid, og de har satt dype spor i vår historie.
Men er så taler kun noe for de store, nasjonale anledninger?
Overhodet ikke. Å tale er å kommunisere. Å kommunisere er noe vi alle gjør.
Det å tale kan være svært lite lystbetont, og for mange er det noe vi helst unngår. I en spørreundersøkelse for noen år siden over hva mange fryktet mest her i livet, kom det å holde en tale på delt førsteplass sammen med det å bli rammet av en alvorlig trafikkulykke.
Men enkelte ganger er det ingen vei utenom. Det være seg i en barnedåp, konfirmasjon eller begravelse, eller på selveste 17. mai! Eller for den saks skyld ved en viktig begivenhet på jobben, eller i et lystig lag hvor noe skal markeres. Og det er med taler som med det meste her i livet – mer enn halve jobben ligger i grundig forarbeid.
I boken Talens Makt – Maktens Taler setter jeg et fokus på gode taler, og jeg gir noen råd og tips til hvordan skrive gode taler. For å gi dybde og liv til rådene trekker boken fram noen av de viktigste talene fra vår umiddelbare fortid og samtid – norske som internasjonale – samtidig som de settes inn i sin historiske kontekst gjennom intervjuer med de som holdt talene, deres taleskrivere, rådgivere eller andre. På den måten spiller boken på flere sjangere samtidig – historiefortellingen, biografien og fagboken.
Mange av verdens beste talere likte egentlig ikke å tale. De lærte seg imidlertid kloke grep og virkemidler, som også vi kan dra veksler på.
Lykke til!
