GUBBE
Skrev syrlig i Dagbladet og ble kalt gubbe på Twitter. Den nye definisjonen: En som er skeptisk til Pokémon Go i historieundervisningen.
Verden må unne ungdommen å kalle gamle menn for gubber. Å være ung innebærer å forstå ting som gamle mennesker ikke forstår.
I helga leste jeg, husker ikke hvor, noe sånt som dette: «Det eneste sikre ved alderdommen er at du kommer til å være gammel i en annen verden enn den du vokste opp i. Det vil være en verden hvor du ikke lenger forstår reglene, hvor du føler deg fremmed.» Dette kan utsettes, det kan dempes, men det skjer og det blir mer av det.
Så får man, som gubbe, bare innse dette: Skillelinjene går ikke der du trodde. En gubbe er ikke, som du har ment, en som går med hjernen bakfram. Grensen mellom ungdommelighet og avfeldighet går ved synet på Pokémon Go i skoleverket.
SVIKTENDE SPONS
Litt skuffet. Fotballfrue får femti tusen for å anbefale en bok, og her driver andre og anbefaler ting gratis. Hvis noen vil gi meg penger for å skrive positivt om ting jeg ellers ikke ville nevnt, er det bare å ta kontakt. Men det bør være femsifret.
SKAKK MUSIKK
Hvis du liker skakk musikk: Stuart Maconie’s Freak Zone
OVERKREDITERT
Riksteatret har lagt fram sesongprogrammet, inkludert Kollaps i kulissene, med Hege Schøyen, Ingar Helge Gimle, Jan Martin Johnsen, Bartek Kaminski og andre morsomme skuespillere. VG tok litt hardt i: Jeg har ikke skrevet dette, bare oversatt. Og gleder meg til å se det.
QUIZ
Den uavhengige bokhandelen – de fins fortsatt! – Sagene Bok og Papir arrangerer Sagene Litteraturfestival 2.-3. september. På programmet står – blant mye annet – litteraturquiz fredag 2. september kl 19. Skulle gjerne stilt med lag, men dessverre er det jeg som spør. Det kan godt hende at det fortsatt er plasser igjen.
SETT:
Whatever happened to Baby Jane? (dvd)
Rosemary’s Baby (dvd)
Exorsisten (dvd)
De tre største amerikanske skrekkfilmene mellom Psycho og Halloween. Alle handler om hvite amerikanere med god råd. (Unntatt skikkelsen Baby Jane, som er redd for å miste de faste bidragene fra søsteren). I alle er familien i fare, tilliten mellom slektninger blir borte. Og merkelig nok: I hver husholdning fins minst en skuespiller, tidligere eller nåværende. Ondskapen kommer medfødt, fra flaska eller fra Satan, men manifesterer seg i alle filmene som en i familien. Ikke, som så ofte ellers i sjangeren, i form av Den Fremmede som vil inn. Det første er jo skumlere, når du ikke vet om du kan stole på dem som står deg nær.
Hellzapoppin’ (dvd)
Djevler her også, de første minuttene, før herskapshus-settingen overtar og Olsen & Johnson tuller seg gjennom denne kinoversjonen av en Broadwaysuksess. Hektisk, meta, fortsatt morsomt. Folk snakker til kamera, skuespillerne havner i en annen film og snakker hardt til kinomaskinisten. Som Brødrene Marx, tydelig inspirert av dem, men sprøere. Tex Avery-sprøtt.
Hellzapoppin’ inneholder også tidenes beste Lindy Hop-scene, der det svarte danseensemblet Whitey’s Lindy Hoppers tar helt av. Etter at flyttekara fikk øye på instrumenter og bare måtte spille. For dette var den gangen svarte folk ikke fikk gjøre annet på film enn å sperre opp øynene og danse.
Ole Olsen (1892–1963) hadde norsk far og var døpt John Sigvard. Han må ha tatt kunstnernavnet Ole for å fremstå som mer eksotisk.
Training Day (tv)
LA, snuskete politi, dop og skyting. Med Denzel og Hawke. Og en del andre menn. Består ikke Bechdel-testen. Og det ergrer meg at filmer jeg har tatt opp fra tv har så mye skarpere bilde enn dvd-er.
A Touch of Cloth (dvd)
Engelsk TV tar en Naked Gun på bekostning av krimsjangeren de siste tjue åra. Vitsetett med solid treffprosent, i den første av tre. En av forfatterne er Charlie Brooker, han som fant opp parodien på TV-program som går ut på å forklare hvordan TV-program virker.
The Lobster (kino)
Det ligner vår verden, men reglene er annerledes. Enslige mennesker blir sendt til Hotellet og får 45 dager på seg til å finne en kjæreste. De som mislykkes, straffes med å gjøres om til et dyr, men de velger selv hvilket. (Alt dette er i traileren.) Denne filmen er muligens en kritikk av tosomhetens store betydning i vår kultur og troen på at kjærester må være like, men fortellingen er større enn som så. Vakkert, morsomt, vemmelig. Regissør Yorgos Lanthimos har også laget den like svimlende annerledes Dogtooth (Κυνόδοντας), som man bør vite minst mulig om før man ser.
LEST:
Erik Fosnes Hansen: Løvekvinnen
Bråleste denne for å ha vært gjennom boka før jeg ser filmen. EFH skriver om tidlig nittenhundretall som om han har vært der selv, får språket til å danse og lager poesi av det som hos andre forfattere blir påtrengende synlig research. Morse, salmesang, jernbanedrift, taskenspillere og en historie som griper. Og som etter 413 sider føles som begynnelsen på noe mye lengre. Muligens en god ting: At man vil ha mer.
