En mangelfull dom

Ytringsfriheten i Norge er blitt begrenset siden jeg begynte som skribent.

Jeg har nettopp sendt min neste bok til forlaget i Oslo. Jeg begynte som profesjonell forfatter i 1981, og har i løpet av disse trettito årene produsert et femtitall bøker. I tillegg har jeg i det samme tidsrommet levert stoff til ulike norske aviser i form av ytringer og meningsbærende artikler. I de senere årene har jeg funnet meg vel til rette som blogger. Når jeg gjennom Den norske Forfatterforening blir bedt om å delta i en gallupundersøkelse
om ytringsfrihet i Norge, svarer jeg selvsagt ja.

Det er en grundig undersøkelse. Gjennom et hundretall spørsmål får jeg bryne meg på temaet fra ulike hold og ståsteder. Hvor går ytringsfrihetens grenser? Hvor langt er jeg villig til å gå? Har jeg selv vært utsatt for sensur? Trusler? På spørsmål om ytringsfriheten i Norge er blitt begrenset siden jeg begynte som skribent, svarer jeg ja. Det er nedslående at jeg ikke engang trenger et sekunds betenkningstid.

Da jeg begynte å skrive, var det allerede nærmest utenkelig at skjønnlitterære verk ville bli inndratt eller forbudt. Rettssakene mot Bjørneboe og Mykle var for lengst blitt morsomme historier. Egentlig hadde vi bare en grense som ikke måtte overskrides: Det var forbudt å oppfordre andre til å bryte loven. Punktum. Ble jeg utsatt for trusler av noe slag?

Ja. Ofte. Fra bok en, der ledelsen ved Lier sykehus følte seg dårlig behandlet fordi jeg brøt taushetsplikten. De truet med rettssak. Videre opp gjennom årene, en lang rekke enkeltpersoner som har følt seg uthengt eller tråkket på. Noen truet med jussen og andre med juling. Enkelte av disse henvendelsene var riktig lystige. Andre viste meg dypt tragiske skjebner. Bare en eneste gang har jeg følt et visst ubehag. Det var aldri noen som kom hjem til meg og skjøt hull i vinduet. Mens jeg sitter med gallupundersøkelsen min, faller dommen mot Ubaydullah Hussain. På VG Nett leser jeg: «28 åringen frifinnes for å ha framsatt hatefulle ytringer mot forfatter Amal Aden. Bakgrunnen for frifinnelsen er at retten ikke kan utelukke at uttalelsen i forbindelse med at Aden ble utsatt for vold, var en utlegning av Koranen.»

For jødehets, og trusler mot to journalister blir han dømt. Det er naturligvis både utmerket og nødvendig, men jeg merker meg altså først og fremst at min forfatterkollega Amal Aden skal måtte tåle å bli ønsket død ved steining i Oslo i år 2014. Det er meg knekkende likegyldig om dette er en hatefull melding fra en religiøs fanatiker, eller en «utlegning av Koranen». Jeg vil ikke ha det sånn.

Utgangspunktet er som kjent at Aden får bank på åpen gate av en gjeng somaliske kvinner, fordi hun er lesbisk. Hun er en uredd samfunnsdebattant, som om og om igjen har vært utsatt for trusler av ulike slag. Enkelte av hennes foredrag og opptredener er blitt stoppet av politiet fordi man har fryktet at livet hennes har vært i fare. I 2010 mottar Aden Zolaprisen. Den deles ut til «personer som åpent og uredd har avdekket forhold som truer menneskeverd, demokrati og rettssikkerhet i Norge». Bravo. I 2014 får hun en tupp i baken.

At det blir tålt at Aden behandles på denne måten, blir ekstra betent når vi vet at kvinnelige samfunnsdebattanter utsettes for ekstra hets og trakassering i kommentarfeltene. Mange er helt åpne på at de ikke orker mer. De gir seg. Holder kjeft. At Hussain frifinnes for hetsen mot Aden, er en hån mot langt flere enn henne.

Snart får lyrikkinteresserte i Oslo storfint besøk når den dansk-palestinske poeten Yahya Hassan kommer for å lese fra sin debutsamling. Boken har solgt i sensasjonelle 100.000 eksemplarer i Danmark, og foreligger snart i norsk språkdrakt. Men på samme måten som i tilfellet Aden, må også politiet i Danmark av og til avlyse opplesninger og bokbad med Hassan. Han trues hele tida på livet, og bor på hemmelig adresse.

Han kommer selvsagt til Norge med egen livvakt. Vær velkommen, dikterbror! Men pass deg.

Denne teksten stod også på trykk i Dagsavisen fredag 14. februar 2014.