En maskin for magi

Du er en utgiftspost for samfunnet. Det samme er alle du kjenner. Likevel lever du i et samfunn som virker. Simsalabim!

Forrige uke ble jeg tvunget til å tenke meg om. Ny forskning svekket tilsynelatende mitt gamle standpunkt. Jeg risikerte å måtte skifte mening, og det kan jeg ikke fordra. Å skifte mening er flaut for voksne mennesker. Det hører ungdommen til, som Interrail og poesi og chlamydia.

Forsiden av Dagens Næringsliv erklærte: ”Innvandring lønner seg ikke”. Javel, tenkte jeg, da kommer nok innvandrerne til å slutte med det på rappen. Så viste det seg at avisa ikke var opptatt av innvandrernes økonomi, men av Norge. Statistisk Sentralbyrå hadde lagt fram rapporten ”Makroøkonomi og offentlige finanser i ulike scenarioer for innvandring”, som konkluderer med at innvandring gjør det vanskeligere å finansiere velferdsstaten fram mot år 2100.

Som den dvaske humanist jeg er, har jeg alltid vært dvaskt positiv til innvandring. Jeg har vært for, også når Norge har hatt innvandringsstopp. Og et av argumentene jeg har brukt, er at innvandring lønner seg. Dette landet trenger hender, har jeg sagt. Så viste det seg at disse hendene er et pengesluk. Måtte jeg nå bli innvandringsmotstander? Her kan det anføres at jeg vanligvis bare diskuterer innvandring i mitt eget hode, med en rasist som ikke fins. Disse diskusjonene pleier jeg å vinne.

Heldigvis slapp jeg å skifte mening. Jeg skjønte hva som var feil med det argumentet jeg hadde brukt. Jeg hadde forsøkt å gjøre min fiktive rasist mer positiv til innvandring ved å appellere til hans – han er en mannlig fiksjon – grådighet. Jeg hadde sagt til ham: ”Riktignok liker du ikke mørkhudede personer, men siden du tjener penger på dem, bør du klare å late som om du tåler å se dem.” Den andre grunnen til at jeg slapp å skifte mening, var at jeg hadde andre argumenter, som handler om menneskerettigheter og åpenhet og kultur, men som jeg lar ligge i denne omgang.

Her er grunnen til at SSB konkluderer med at innvandring ikke lønner seg (for Norge): Riktignok er det godt for norsk økonomi at enslige, ferdigutdannede innvandrere kommer hit, jobber så lenge de kan og deretter forlater landet, men dessverre nøyer de seg ikke med det. De får barn, de blir syke og de blir gamle. De begynner å oppføre seg som om de bor her, bare fordi de bor her. I tillegg kommer at innvandrere har lavere yrkesdeltakelse, lavere skattbar inntekt og får mer overføringer enn andre. Hvilket ikke høres ut som problemer knyttet til mørk hud eller mangel på kristendom, men som fattigdomsproblemer, og dermed et argument for mer utjamning og mer integrering. Selv Siv Jensen bruker ikke rapporten som et argument mot innvandring. Hun bruker den riktignok, i en helside i Dagens Næringsliv sist lørdag, til å si ”Hva var det jeg sa?”, men det er enhver Frp-leder nødt til å si, det står i stillingsbeskrivelsen. Og i motsetning til tidligere Frp-topper prøver hun – denne gangen – ikke å skremme oss med borgerkrigslignende tilstander. Hun snakker ikke en gang om å gjøre det vanskeligere for utlendinger å komme inn i Norge. Hun snakker om at innvandrerne må innfri krav for å motta offentlige ytelser. ”Det vi ikke trenger er enda flere innvandrere på trygd,” konkluderer hun. Et standpunkt som alle støtter. (Jeg tror Rød Valgallianse programfestet flere innvandrere på trygd en gang på åttitallet, men at det ble nedstemt på landsmøtet i 1997.)

Man skjelner en mistanke om at hvis innvandrerne må jobbe for pengene, gidder de ikke komme hit. Det lyder kanskje ekstremt, men jeg mener det er verdt et forsøk å gi alle arbeidsføre innenfor landets grenser en kjangs til å jobbe.

SSBs mest oppsiktsvekkende funn er ikke det om innvandring. Det mest overraskende er at gjennomsnittsnordmannen heller ikke er lønnsom, at det er typisk norsk å motta mer fra fellesskapet enn man bidrar med. I følge SSBs forskere er det oljen som gjør dette mulig. Hvis dette stemmer, lever velferdsstaten på lånt tid – når oljen tar slutt, kan vi se langt etter folkebibliotek og pleieplasser. Men siden petroleumsnæringen tross alt ikke bidrar med mer enn 20 % av BNP, og siden Fastlands-Norge alene går i pluss, kan den lånte tida tross alt bli lang.

Selv om det hadde vært sant at olje og gass er det eneste som holder oss i live her i landet, ville det vært diskutabelt om de som pumper opp olja er de eneste menneskene som bidrar med lønnsomhet. Det fins gode grunner til å forlenge en sånn liste og ta med lærerne som underviste ingeniørene og oljearbeiderne i matte og fysikk og for den saks skyld kroppsøving. For ikke å snakke om de som klipper håret på oljearbeiderne, så de ikke får luggen i øynene når de skal pumpe.

Hvis det er en økonomisk belastning for samfunnet at barn får utdanning, får vi heller slutte med det. Men mye tyder på at samfunnet består av en del funksjoner som økonomene ikke klarer å se, måle eller forklare. Fra et økonomisk ståsted er samfunnet rett og slett magisk, det er en maskin som det kommer mer ut av enn man putter inn. Dermed blir økonomene som de blinde mennene som møter en elefant, tar på den og ikke kan bli enige om hva det er. Han som tok på en støttann mener det er en plog. Han som tok på øret mener det er en palme og han som rørte ved halen mener det er en pensel.

Det er selvfølgelig mulig at jeg tar feil. Kanskje jeg selv er en blind mann som klår på en elefant. Selv om det er ekstremt ydmykende, kan jeg ombestemme meg når jeg må. Kanskje SSB har rett. Kanskje innvandring ikke lønner seg for samfunnet. I så fall får vi sette vår lit til utvandringen. Men hvis alle som ikke lønner seg forlater landet, kommer det til å bli langt mellom menneskene. Og neste gang du trenger en økonom, er det ikke sikkert du finner en.

Første gang publisert i Dagbladet