En pupp av glass

Jeg skulle rakke ned på TV, men oppdaget av TV er bedre enn bøker. I gjennomsnitt.

Jeg hadde tenkt å begynne med å vise til Noam Chomskys bok Mislykkede stater og overføre begrepet til medier. Forskjellen på mislykkede stater og mislykkede medier skulle være at det er helt på sin plass å angripe mediene. Jeg hadde tenkt å fremheve TV[1] som det største av de mislykkede mediene, og hevde at fjernsynsmediet er i ferd med å forsvinne inn i den store, mørke medieglemselen, der man finner vardebrenning, skillingsviser og filmaviser.

Jovisst, skulle jeg skrive, det er mange som ser på, men det er bare en utsettelse av undergangen. Seerne kommer snart til å oppdage at de søler bort sin oppmerksomhet og sin tid på glorete likegyldighet, at de er i ferd med å glane bort livet. Om få år vil ingen lenger innrømme at de ser på TV. Å se på TV, skulle det stå, blir snart like pinlig som når voksne folk spiser sjokolade på offentlig sted.

TV, hadde jeg tenkt å påpeke, er et nisjemedium for mennesker som er unormalt opptatt av kriminalitet i Nord-Amerika. Selv når TV er på sitt beste, som i Twin Peaks og Sopranos og The Wire[2] handler det om kriminalitet i Nord-Amerika.

TV er en pupp av glass[3]. Vi suger og sutter, men det kommer ikke en dråpe av noe næringsrikt ut av den.

Paradise Hotel, skulle jeg si. Noen uttrykksformer stagnerer, som opera, men den eneste måten TV klarer å overraske oss på, er ved å bli enda verre. Hver gang du tror at bunnen er nådd, senker de bunnen. Paradise Hotel er som porno hvor sex-scenene er klippet vekk, et grep som opprinnelig er utviklet av den norske komigruppen De Gyngende Seismologer, som redigerte ned den tyske filmen Heidi in Bergen fra en og en drøy halv time til snaue, men tekkelige 17 minutter.

Theodore Sturgeon var inne på noe når han sa at 90 % av alt er lort, men i fjernsynets tilfelle satte han prosentsatsen for lavt.

TV har hatt sin sjanse og misbrukt den, hadde jeg tenkt å si. TV er død.

Så leste jeg hva som er på skjermen i kveld, en helt vanlig mandag, og kom til at mitt premiss var feil. Riktignok kan man sette sammen en TV-kveld bestående av lort, men det ville vært som å gå på Meny og komme hjem med to poser fulle av lort. I stedet kan man kjøpe noe godt, eller, i fjernsynets tilfelle, på en helt vanlig mandag, få med seg følgende:

19.00 på NRK 1: Dagsrevyen

19.30 på NRK 2: Berulfsens fargerike: Rød tråd (3:8) (R)

20.00 på TV 3: Sykehuset (33)

20.30 på TV 2: En god nummer to (5:9) 21.00 på NRK 2: Jon Stewart

22.00 på SVT1: K Special: Jakten på den amerikanske söderns hjärta

Med unntak av en problematisk halvtime fra halv ti til ti, fyller jeg lett kvelden fra sju til halv tolv med TV-program som jeg ønsker å se, som jeg kan se uten å skjems, uten å rødmende skynde meg å skifte kanal hvis noen kommer inn i stua, program som jeg i noen tilfeller også bør se. Da har jeg tute meg valgt bort Simpsons, Mad Men, Tangerudbakken borettslag, den danske dokumentaren om forfatteren som fikk blodpropp og den høyst fascinerende Schwarzenegger-filmen Total recall. På grunn av kanalenes høykvalitetstilbud, er det særdeles lett å bli sittende og glo. Ambisjonene om å lese går fløyten. For å sitere Homer Simpson svært omtrentlig: Pokker ta fjernsynskanalene! Hvorfor må de sende så mye bra?

Jeg har ikke tenkt å hive meg på bølgen av bekymring for at de som leser bøker, leser stadig mer krim. Her skal jeg nøye meg med å påpeke at smoothiebøker og helt grei krim og fargerike romaner med handlingen lagt til Barcelona breier seg stadig mer i bokhandlene, mens du må ha hjelp av en ansatt for å finne Thomas Mann. Hvis de har. Det er mer sannsynlig at bokhandelen er fullassortert på Camilla Läckberg, mens Thomas Mann må bestilles[4].

Med all respekt for Camilla Läckberg, eller i hvert fall så mye respekt det er mulig å ha for en forfatter man ikke har lest, er det underholdningslitteratur hun lager, og det er denne litteraturen som tar mest plass i bokhandlene[5]. Overført til TV, ville det vært som om beste sendetid i sin helhet var fylt av Extreme Top Model Hotel, og det er tydeligvis ikke tilfelle. All kvalitets-TV er ikke stor kunst, alt er ikke fjernsynets svar på Forbrytelse og straff[6], men alt er heller ikke halvpornografisk tidtrøyte.

Tre forhold kommer til syne: For det første at det er mer alvor, mer mangfold og mer levd liv i beste sendetid på TV enn det er på beste utstillingsplass i bokhandlene. For det andre at på TV er fiksjonen stort sett laget for å underholde, mens alvoret for det meste fins i dokumentarsjangeren. For det tredje at til tross for utmerket TV-dramatikk fra Danmark og amerikanske HBO skal man lete lenge for å finne noe som tilsvarer Dostojevskijs dybde og kvalitet i TV-mediet. Hvis det i det hele tatt fins[7].

Det er lett å se mye helt greit på TV, men hvis du bare ser TV, vil du aldri oppleve verdens beste kunst. TV er altså både over- og undervurdert. Likevel fins det få som forsvarer mediet mot undervurdering. Mange klager over at de leser for lite, men ingen klager over at de sitter for lite foran skjermen. TV er et lavstatusmedium, og det er vanskelig å overbevise familie og venner om at man heller vil se på TV enn å gjøre noe annet. Det kan minne om sexspaltene: Mange skriver inn og klager på manglende lyst og evne til å gjennomføre vellykkede samleier, få ber om tips til hvordan man skal få runket mer.

De som vil lese mer kan gi bort fjernsynsapparatet, det pleier å hjelpe. Vi som vil se mer TV, har større problemer å bakse med.

Hver jul og påske gleder jeg meg til å se mer på TV, hver gang blir jeg skuffet. Jeg håper jeg ikke blir avspist med samtale, litteratur og brettspill i år igjen.

[1] Knut Nærum går på årskontrakt i NRK TV, og er dermed inhabil. Han hadde ikke tenkt å skjule det, bare å late som ingenting.

[2] Forfatteren må innrømme aldri å ha sett The Wire, men har lest at det er saker.

[3] Forfatteren har stjålet tittelen til denne kommentaren fra Stephen King, som i sin utmerkede skrekkhistorikk Danse Macabre (1981) kaller kapitlet om TV for ”The Glass Teat”.

[4] Forfatteren har faktisk lest Mann. Han kom seg gjennom nesten hundre sider av Trollfjellet, og regner med før eller senere å ha samlet krefter til å lese resten.

[5] Forfatteren innrømmer å selv ha skrevet et par lettbente underholdningsromaner, og er sånn sett dobbelt inhabil.

[6] Det er antakelig The Wire.

[7] En småartig detalj er at denne TV-mandagen kunne man se følgende TV-program , som alle høres ut som om de kunne ha vært Dostojevskij-titler: Lov og orden, Naboar, Rikets røst, Cold Case, Muldvarpen og Familjen Babajou.


Første gang publisert i Dagbladet