En tidsreise

Det var dette kroniske presset på hverdagens slitere som til slutt fikk muren til å revne.

Den 9. november er det 25 år siden Berlinmuren ble plukket fra hverandre av tyske borgere fra øst og vest. For oss som opplevde denne forunderlige (og for de fleste) aldeles uventede historiske hendelsen, er det fremdeles vanskelig å forstå at den paranoide DDR-staten kunne la seg selv gå i oppløsning uten at det ble løsnet et eneste skudd.

Jeg flyttet fra Norge til Hamburg i 1985 og kom til Berlin for første gang det samme året. Som alle andre kjente jeg jo godt til den tyske delingen og til «Den Tyske Demokratiske Republikks» forfølgelse og undertrykking av egne borgere. Men å være her, og se de enorme kontrastene på begge sider av den grå muren, var overveldende. To verdener innenfor de samme bygrensene. Vest-Berlin var ultrakul med sine kneiper, teatre og gallerier. Her hadde David Bowie spilt inn «Heroes». Her var det fullt trøkk hele natten.

På den andre siden av muren befant det seg en sort-hvitt verden. Når vi tok S-Bahn gjennom Vest-Berlin, gikk vi i slynger over muren og inn i øst, der toget feide forbi nedlagte og lukkede stasjoner – til vi igjen nådde de travle stoppestedene på vestsiden av muren. Det var helt absurd.

Kona mi hadde venner i Øst-Berlin. Det var en ganske grei sak å komme over, så lenge man ikke hadde veska full av vestlig tøys. Han som sto foran meg i køen, fikk beslaglagt John Irvings «Garps bok», kan jeg huske. Så måtte vi tvangsveksle to ganger 25 vestmark til østmark, før portene til Bonde- og Arbeiderparadiset åpnet seg for oss. Det var som å spasere fra neon-nåtid og rett inn i et grått og nedkjørt 1958-landskap. Ja, som en tidsreise.

Og øst-vennene, hvordan var de? Vennlige. Ekstremt våkne, og nysgjerrige. Og fremfor alt oppfinnsomme, slik man jo må være i et land der nesten alt er mangelvare og ingen ting som går i stykker kan erstattes av nytt. Og kan du ikke reparere sykkelen eller radioen selv, så er det alltids en som kjenner en, har en fetter eller onkel … Voldsomme nettverk.

Og stor viten om alt som de ikke kunne få tak i eller være med på. De visste hvilke artister som til enhver tid spilte på den andre siden av muren og kjente alle hitlister og bestselgerlister. En gang tok de oss med til et vest-marked der diplomater, politikere og andre som var i besittelse av vestmark, kunne handle. Jeg spaserte med andre ord inn i min egen hverdag, mens de for første gang så et romskip innefra. Vi hadde penger nok og spurte dem hva vi skulle kjøpe til middag. Vi sto blant blodige biffer, perlehøns og hvitløksmarinerte gambas. De ville ha Dr. Oetkers frossenpizza, for den hadde de sett reklame for gjennom illegal titting på vest-TV.

Da vi satt og spiste faenskapet hjemme hos dem et par timer senere, pekte herren i huset på et gult maiskorn og forklarte samboeren at det der, vennen min, det er mais. Hun: Hvordan vet du det? Han: Fordi jeg har spist det en gang sammen med Claus. Hvorpå hun eksploderte. Hvorfor hadde han ikke fortalt henne det? Hva var meningen … De begynte rett og slett å krangle.

Det er viktig å være klar over at dette var ytterst oppegående mennesker. Men de levde i en vrangverden av overvåking, tysting og varemangel. Alt var forbudt eller suspekt. Hadde vest-vennene deres ikke kommet seg over muren før midnatt, ville de ha Stasi på døra samme natt. Det var dette kroniske presset på hverdagens slitere som til slutt fikk muren til å revne. Det massive angiveriet og den konstante usikkerheten.

Samt det faktum at DDR-staten som helt og holdent bygget på en materialistisk verdensanskuelse, ikke kunne tilby sine borgere den materien de ønsket seg. Gjenstandene som befant seg på den andre siden av muren. Alle de fangarmene som nå strakte seg ut etter dem.

Denne teksten stod også på trykk i Dagsavisen fredag 31. oktober 2014.