Når du leser dette, har noen titusen barn her i Kongeriket Norge lagt bak seg sine første uker på skolebenken. Hvis ikke alt er snudd på hodet siden jeg selv gikk i første klasse, holder de nå på med bokstavene. Lærer å knekke en av de absolutt viktigste kodene de skal bli presentert for i løpet av livet. Lærer å lese og skrive. Senere, eller samtidig: Tallenes mystikk.
Jeg ser dem for meg. De alvorlige ansiktene. Barn er det alvorlige folket. I et intervju med en av dagsavisene uttaler seks år gamle Mattias seg få dager før skolestart: ”Jeg har aldri gjort det før, så jeg vet ikke om dette går bra”. I resten av intervjuet legger han for dagen et refleksjonsnivå og en formuleringsevne, som får den voksne leseren til å tenke at dette nok skal gå riktig så greit. Men det er altså alvor, og det er han klar over. Seks år gammel vet han at det løpet som ligger foran ham, og som han er forpliktet til å fullføre, er ti år. Et helt liv for en seksåring. Han vet også at han neppe kommer noen vei dersom han ikke legger tre år til de ti. Selv om hans forventninger til arbeidslivet og fremtiden generelt spenner fra et ønske om å bli vulkanforsker eller ansatt på KIWI, til reiser i verdensrommet. Lykke til, Mattias!
Selv har jeg ofte spekulert på hva jeg egentlig lærte i løpet av skolegangen. Som for mitt vedkomne stort sett begrenset seg til de årene jeg ble tvunget til å være til stede. Pliktårene. Ni år, en evighet, pluss det tiende som jeg tok frivillig fordi jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre videre. Det var ingen forfatterskoler å søke seg inn på den gang. Men altså: Hva lærte jeg i løpet av de ti årene, som skulle få betydning for meg senere som voksen? Nesten ingen ting. Etter et halvt år, altså ved juletider, kunne jeg lese og skrive, og verden åpnet seg for meg. Men ut over det? Hvis jeg ser bort fra det helt grunnleggende i matematikk, har jeg så langt i livet aldri fått bruk for noe av det jeg satt og svettet over. Ikke noe. Naturfag? Ingen ting som jeg ikke lærte bedre ved å ferdes i skogen og ute på fjorden. Historie? Fra dette faget, som jo har en helt naturlig appell til absolutt alle barn, husker jeg bare en drepende kjedsomhet, og en lang rekke grå tall. Jeg lærte meg historie selv etter skolen. Engelsk? Vel, vi vet det jo. Da min generasjon for første gang kom til London, kunne de aller fleste av oss like gjerne ha snakket norsk, og vi forsto lite eller ingenting av det de innfødte hadde å meddele oss. I dag snakker de fleste ungdommer et ledig engelsk, og med et vokabular som vi den gang ikke en gang drømte om. Alt lastet naturlig ned gjennom internett og tv-spill.
Greit. Jeg setter det litt på spissen nå. Men bare litt. Det jeg en gang ante, vet jeg i dag med sikkerhet: Veldig mye av den tiden jeg ble fratatt med tvang, var direkte bortkastet. Jeg skal heller ikke underslå det faktum at jeg var en doven elev. Jeg var en drømmer. Men hvorfor fortalte aldri historielæreren oss historier? Var det ikke nok å ta av? Hvorfor i all verden satt vi inne i et klamt klasserom og skar i døde frosker i naturfagtimene, når vi kunne ha dratt til skogs og sovet under åpen himmel? I løpet av alle disse årene var vi en eneste gang ute på Larviksfjorden. Var det fordi naturfaglæreren var en tosk? Nei. Han var dyktig. Men det var… Det var bare sånn det var. Sånn det skulle være. Tiden skulle stå stille. Det samme gjentas hvert eneste år, for stadig nye kull med unger. Seksualundervisningen som vi fikk i syvende klasse, mangelfull og pinlig, kunne vi omtrent ordrett da det ble vår tur. Og da var det samtidig vårt privilegium å skremme de små med hva moren og faren deres hadde funnet på midt på natten, splitter nakne. Det som først og fremst slår meg når jeg tenker tilbake på disse årene der jeg ble tvunget inn i folden, var lærernes mangel på entusiasme, og på min egen dype skepsis til å delta i det kollektive. (En finfin kombinasjon, slår det meg nå.) Hva lærernes mangel på entusiasme angår, fantes det naturligvis også strålende unntak. Jeg bare nevner det dersom du mot formodning skulle lese dette, kjære norsklærer. Og for min avdøde Frøkens skyld. Men erindringsbildet er i all hovedsak grått og gørr kjedelig. Og hva var det med dem, disse voksne som fant glede i å spotte klassens svakeste? Hvordan kunne gymlærerne slippe unna med å la ungene selv velge lag, slik at den tykkeste av oss ble stående som sistevalg tre ganger i uken, i år etter år?
Jeg er kanskje naiv, det vil si, det er jeg helt sikkert. Jeg tror at dagens skole er bedre enn gårsdagens. De voksne er voksne på en annen måte enn den gang. Jeg treffer elever som regner læreren som en venn. Og lærere som er kompis med elevene. (Det skulle ha tatt seg ut i gamledager.) Jo da. Vi slapp å bli testet for doping av helsesøster. På en annen side nådde ikke dopet oss før etter niende.
