Entingomgangenismen

Det er greit å støtte menneskerettighetene selv om alle andre gjør det.

Jeg innrømmer det her og nå: Jeg kan ha gått på limpinnen. I så fall var det med de beste hensikter. Jeg sier ikke at jeg er et godt menneske, bare at hvis jeg er et dårlig menneske, så er det fordi jeg ønsker å være god. Jeg er en travel person og har åpenbart ikke tid til å gjøre så mye godt. Da blir det desto viktigere å mene det rette; å støtte det gode i kampen mot det onde. Min samvittighet skal være så plettfri som en ny DVD i omslaget sitt, pakket i plast, like umulig å få adgang til og besudle med dårlighet.

Når man vil være så snill, blir man et lett bytte. Jeg har dessverre lett for å bli revet med av stemninger og trender. Det er den eneste unnskyldningen jeg har for at jeg i en periode på åttitallet gikk med rutete ballongbukser, smalt rødt skinnslips og rottehale i nakken. Uten å forsøke, så jeg ut som en parodi på Dan Børge Akerø.

En stund fryktet jeg at engasjementet for Tibets uavhengighet var den nye rottehalen.

I noen uker har verdens øyne vært rettet mot Tibet. Kina har vært Den Ene Tingen vi har vært opptatt av, vi som vil vel (VSVV). Av grunner som er vanskelige å få øye på, klarer VSVV bare å være opptatt av En Ting Om Gangen (ETOG). Kinabekymringen hadde lenge ligget på vent, men opptøyene i Tibet og bataljene rundt den olympiske fakkelen satte Kina på dagsorden. Dermed måtte klimaet holde linja noen uker, mens vi var opprørte over at kinesiske myndigheter sendte soldater mot tibetanske munker. Verden ga Kina OL, og dette er takken?

En stund lot det til at det mest moralske standpunktet for en nordmann var å kreve at ingen nordmenn deltar i OL. Det viste seg snart urealistisk, da det kom fram at mange norske utøvere har øvd lenge til akkurat dette stevnet. Så begynte forslagene til andre løsninger å strømme inn:

Kongen kan stå over åpningsseremonien.

De norske utøverne kan gå med oransje armbånd under åpningsseremonien.

Eller: Under innmarsjen kan de se så molefonkne ut at folk spør om det er noe i veien.

Og da kan de svare: ”Å, jeg tenker på situasjonen i Tibet og menneskerettighetene i Kina.”

Selv hadde jeg knapt tenkt å følge med i OL på TV. Det eneste som var helt sikkert, var at jeg måtte ta ansvar for at noen protesterte på mine vegne.

Så kom backlashet: Det var tibetanerne som begynte. Dalai Lama er ikke demokratisk valgt. Kineserne har alltid vært i Tibet. USA leder en anti-kinesisk kampanje for å beholde sin plass på det internasjonale markedet. Mange hater Kina fordi det er et kommunistland, mens noen hater Kina fordi det ikke lenger er et kommunistland. Og, den som svir mest: Den vestlige kritikken skaper problemer for den demokratiske opposisjonen i Kina. I så fall setter vi vårt behov for å føle oss rettferdige, foran den faktiske virkningen av våre handlinger. Som en Brand uten glød, en dvask fanatiker som gjør det verre for andre uten engang å ofre noe selv.

En stund tenkte jeg: Jeg har blitt lurt, og grepet av den anti-kinesiske stemningen. Smarte medierådgivere har fått meg til å ta stilling i en sak som i beste fall er mye vanskeligere enn det jeg har trodd. Da er det bedre å sitte stille i båten, tenkte jeg, framfor å risikere å bli lurt. Men så slo det meg: Man risikerer alltid å bli lurt av halve sannheter og vridde framstillinger. Noen av alle verdens rådgivere jobber nødvendigvis i det godes tjeneste. Det faktum at det fins medierådgivere må ikke bli et påskudd for å sitte på gjerdet – av og til må man bare ta en tjangs og støtte menneskerettighetene.

Det kom kritikk etter bølgen av Burma-engasjement i fjor høst – det kom angivelig for kjapt, var for lettvint og forsvant for fort. Som om problemet var at mange nordmenn gikk i rød trøye den ene fredagen, og ikke at vi skulle ha vist støtte til de demokratiske kreftene i Burma oftere. Litt engasjement er ikke det motsatte av en hel bråte engasjement, det er det motsatte av å sitte i sofaen og klø seg i rumpa.

Skal en politisk bevegelse bli stor og bred, så må den gi rom for VSVV. Vi som bare klarer å bry oss om ETOG. Vi kan ikke alle være Stein Lillevolden, og det er tvilsomt om vi bør forsøke. Selv Lillevolden burde en gang i måneden si til seg selv: ”I kveld blir jeg hjemme og ser på ”Ugly Betty”, i selskap med en stor Fruktnøtt og en lang kløpinne.”

Det må være mulig å stå for en sak uten å kunne den inn og ut. Sommeren 2006 ble jeg bedt om å stille opp for de sultestreikende afghanerne. Det lød som en god sak, så jeg sa ålreit. Der sto jeg i den raserte teltleiren utenfor Oslo Domkirke og framførte mine underfundige satiriske poenger, og merket brått at flere kameraer kom krypende. TV2 ville ha et intervju, av alle ting. Jeg følte meg som Anne B. Ragde den gangen hun oppdaget at hvem som helst kunne lese bloggen hennes, og dessuten sitere den i avisene: Må offentligheten nødvendigvis være tilgjengelig for alle? Må den være så forbanna offentlig? Gjennom en mental kraftanstrengelse fikk jeg heldigvis påpekt det corny i at mens vi sender asylsøkere tilbake til Afghanistan fordi landet er trygt, så sender vi norske soldater til Afghanistan fordi landet er utrygt. Men hadde TV2 spurt om én ting til, hadde jeg stått fast.

Av dette lærte jeg tre ting: 1) at man godt kan støtte en sak uten verken å kunne den til fingerspissene eller å gjøre seg til talsmann for den, 2) hvis man skal være talsmann, bør man kunne saken til fingerspissene, og 3) neste gang jeg viser meg offentlig med skjorta utenpå buksa, skal jeg først ha gått ned noen kilo.

Klart man tar feil i blant. Jeg har vært for kriger jeg skulle vært mot, og omvendt. Det var selvfølgelig dumt, men en kan ikke gjøre annet enn å beklage seg, håpe at det ikke hadde noe å si (selv om det var akkurat det man ville: ha noe å si), brette opp erma og tenke bedre neste gang. VSVV hadde noe å si da USA trakk seg ut av Vietnam, sin tids ETOG, og i dag er det få som mener at den krigen varte for kort.

Folkemeningen er en av de få tingene en ikke kan overlate til fagfolk.

”A little knowledge is a dangerous thing”, heter det, men litt kunnskap er ikke på langt nær så farlig som for mye. Gerhard Heiberg er, etter eget utsagn, den eneste i Norge som har forsøkt å sette seg inn i forholdene i Kina. Som følge av det mener han nå at forholdene er så gode at man bør holde kjeft om dem.

Leve entingomgangenismen!

Første gang publisert i Dagbladet