Jeg har nettopp takket for meg som bokanmelder i VG. De fleste har fått med seg avisens bebudede kutt i antall anmeldelser over nyttår. Ikke like mange er klar over at prosessen allerede er satt i gang. Ja, det at ledelsen i det hele tatt gikk ut med denne nyheten nå i høst, har sin årsak i at vi anmelderne undret oss over at vi ikke fikk tilsendt bøker lenger. Midt i bokhøsten.
Men nå er katten ute av sekken. VG, som i fjor økte driftsoverskuddet med 87 millioner kroner, må spare penger. Det forstår alle. At sparekniven brukes til å skjære bort 80 prosent av avisens bokanmeldelser, er litt verre å forstå for de av oss som er opptatt av litteratur. Men heldigvis er det ikke nødvendig å forstå noe som helst. Ledelsen har bestemt seg. Det er den nye tiden som taler til oss gjennom menn som Øystein Milli og Torry Pedersen. Sistnevntes opptreden på Dagsnytt atten skal jeg la være å kommentere. Jeg er ikke ute etter billige poenger.
Jeg ble hentet til VG som bokanmelder i 1991. Fra 1995 var jeg også spaltist i nesten tjue år. Det har vært en flott avis å jobbe for. I løpet alle mine spaltemetere opplevde jeg aldri – ikke en eneste gang – at så mye som et komma ble foreslått endret. Selv ikke da jeg gikk i strupen på selveste Olav Versto under krigen på Balkan. Avisens politiske redaktør. Med navns nevnelse. (Jeg fikk en elegant ørefik tilbake, der mitt eget navn var utelatt, det sved naturligvis ekstra for en pågående hanekylling.)
På begynnelsen av nittitallet var VG opptatt av å styrke litteraturdelen. Det fikk vi til under Sølvi Værhaugs kyndige ledelse. Det er ikke alle som er klar over det, men i flere tiår var VG den avisen som anmeldte flest bøker her i landet. Og slett ikke bare krim og kjendisbiografier, slik enkelt later til å tro. Norges mest solgte løssalgsavis anmeldte diktdebutanter, smale essaysamlinger, og sære utgivelser på forlag få hadde hørt om. Barne- og ungdomsbøker i stabler. Et år anmeldte VG samtlige lærebøker i videregående skole. Noe av hemmeligheten lå i sammensetningen av anmelderkorpset. Vi kom fra de forskjelligste kriker og kroker i bokbransjen, og hver og en dro med seg sitt eget nettverk og sine egne kontakter. Det hadde jo ikke hjulpet stort dersom det ikke var noen som lyttet til oss i redaksjonen. Men der var det altså alltid et våkent øre. VG la aldri skjul på at de hadde som ambisjon å være størst og best på alle felt, og dekningen av ny norsk og oversatt litteratur var en naturlig del av den store maskinen.
Nå er det over. Nå skal avisen anmelde en eller to bøker i uken, og holde øynene oppe for bokens ”nyhetsverdi”. Ja vel. Heller ikke her er det nødvendig med spekulasjoner eller kommentarer av noen art. Vi vet hva vi får.
Men en ting er det viktig å nevne: Når VG nå velger å gjøre dette mot seg selv og sine lesere, er det en handling som går langt ut over selve avisen. Meldingen om bokmassakren i VG er et signal til alle Norges avisredaksjoner om at landets største løssalgsavis nå vurderer anmeldelser av bøker som uviktig. Som en gammeldags aktivitet som man ikke lenger ønsker å drive med.
Det er et knyttneveslag i ansiktet på hele bransjen. Så får vi se da, hvor mye det vil lønne seg å kaste ut avisens boklesere. Men for all del. De har nok finregnet på fremtiden.
Det var ellers interessant å følge med på reaksjonene på Facebook og andre sosiale medier da nyheten ble sluppet. VG dropper bokanmeldelsene? Vel. Man har da sin Klassekampen og sitt Morgenblad, ble det hevdet. Jada. Jeg har også det. I gammeldagse papirutgaver til og med. Rett i den rustne postkassen. Men det er ikke Klassekampen og Morgenbladet som ligger rundt på ti tusenvis av arbeidsplasser, og på hundre tusen kjøkkenbenker. Det er VG.
Så lenge det varer.
Ingvar Ambjørnsen
