Ferdaminne frå sumaren 2011

Jeg dro for å se på norske fjorder, og lærte noe om Øst-Europa. Det er en liten verden, men den er fortsatt for stor for annenhver nordmann.

I sommer dro vi på ferie i Norge, en hel uke. Vi hadde sett litt av Vestlandet før, og ville se mer. For pengene turen kostet, kunne vi ha vært flere uker i Portugal eller Hellas, men vi valgte Norge, av flere grunner:

Vi har sett Syden, og vet at det – i motsetning til Vestlandet – er fryktelig monotont.

Vi skjønner språket.

Man slipper store ansamlinger av fulle nordmenn, så lenge man holder seg unna countryfestivaler.

En klimabetinget motvilje mot å fly, som på magisk vis gjør bilferie til et relativt miljøvennlig alternativ.

Og sist, men ikke minst: Vi hadde ikke flere uker.

Vestlandet innfridde, grønt og bratt og vått. Veidekket er fortsatt er bedre enn i Toftes gate midt i Oslo. Dessuten fikk vi bekreftet at hotell- og restaurantnæringen er avhengig av utenlandske ansatte. På vår ferd over fjell og under fosser, har unge østeuropeiske kvinner og menn servert oss og gjort rent etter oss. I 2011 må nordmenn øyensynlig ha hjelp av utlendinger for å se Norge.

Jeg har selvfølgelig ingenting imot å bli servert eller gjort rent etter av østeuropeere. Tvert imot, jeg har aldri møtt en utrivelig østeuropeer. Men det var overraskende å oppleve at den internasjonale arbeidsdelingen har inntatt Turist-Norge: De innfødte ligger på spa, mens importert arbeidskraft lager mat, serverer, masserer, betjener og gjør rent. Jeg dro til Vestlandet for å bli dullet med av bleke, fregnete og fyldige budeier. Så viste det seg at hvis man vil unnslippe virkeligheten, holder det ikke lenger å dra til Vestlandet.

Vi stanset på Hardangervidda der en ung østeuropeisk kvinne solgte geitost fra campingvogn. Osten er i følge emballasjen produsert i Etne i Ryfylke, 18 mil unna, og dermed ikke så kortreist som man kunne tro. En familie fra Oslo på jakt etter nasjonalromantikk stanser altså på Hardangervidda fordi en ung kvinne fra et annet land står der og selger en ost som er produsert et annet sted i Norge. Det vitner om en vilje til mytedyrking som ikke lar seg distrahere av fakta. På den annen side: Det fine med fortrenging er at den kan fungere i korte perioder.

Friheten til å krysse grenser og søke lykken er en god ting. Klart man ønsker lykkejegerne en god jakt. Derimot ville det vært selsomt om vi som bor her fra før skal godta at de som kom sist får dårligere betalt enn oss, for tyngre arbeid. Og de skal ikke være nødt til å forlate familien for å kunne forsørge den.

Det er ledige rom på Vestlandet. Særlig der hvor de ikke har spa. Hvis belegget hadde vært høyere, ville inntjeningen vært bedre, behovet for arbeidskraft større og arbeidstakerne ville hatt mer makt på markedet. Det ville vært bra for de ansatte, uansett hvor i verden de kommer fra. Tarifflønn betyr færre jobber, og det er jo trist, men vi kan ikke bygge vår økonomi på at det skal være forskjell på folk. Sør-Afrika gikk bort fra det allerede på 90-tallet.

Kanskje det fins for mange gjestesenger. Kanskje det ikke trenger å være spa på annethvert nes. Overetablering presser selvfølgelig lønningene. Boblebad er åpenbart en boble. Færre hoteller og spa betyr på den ene side færre, men på den annen side mer stabile arbeidsplasser. (Det kan også hende at 37 graders motstrømsbasseng ikke er å regne som et miljøtiltak. Hvis det er det som skal til for å stanse monstermastene, nøyer jeg meg med en dusj.)

Det nye vi oppdaget i sommer er at Vestlandet får besøk av østeuropeiske turister. De er verken oligarker, røverkapitalister eller tiggere. De er tilsynelatende vanlige mennesker i allværsjakker og fornuftige sko. Østeuropa har fått en middelklasse med nok fritid og nok penger til å feriere i Norge. Ikke bare det, Østeuropa har også bygget opp et klasseskille som gjør at en velstående russer kan reise på sommerferie i Norge og bli vartet opp av sine landsmenn uten å synes at det er det minste rart. (Jeg har derimot aldri støtt på norsk betjening i Syden, hvilket for så vidt er helt greit.) Forhåpentlig vil velstanden bre om seg i Østeuropa til russisk og polsk ungdom kan få arbeid i sine hjemland, brukbart betalt arbeid, og dermed kan kreve mer av norske arbeidsgivere.

Vi kom hjem fra fjordene til en meningsmåling som viste at annenhver nordmann vil stenge grensene for innvandrere. Neppe fordi den samme annenhver nordmann vil stoppe forskjellsbehandling. Man stanser ikke forskjellsbehandling ved å fjerne de som blir utsatt for den. Det er vanskelig å se etnisk stengte grenser som et tiltak for likestilling. I stedet trengs det regler som sikrer tarifflønn i alle bransjer. Inkludert bransjen salg av langreist brunost.

Vi turister kan selvfølgelig også ta ansvar for at folk får anstendig betalt; vi kan la være å spise eller overnatte på etablissementer som ikke betaler tariff. Men hvis man snur i døra ved synet av utenlandsk betjening, kan det fort ligne på rasisme. Og hvis jeg må velge mellom å bidra til fortsatt utnytting og å kunne bli tatt for å være rasist, velger jeg så klart det første.

Per-Willy Amundsen (Frp) ble så inspirert av folkets innvandringsmotstand at han foreslo å stenge Norge for asylsøkere. Så langt jeg har klart å bringe på det rene, er Frp – og annenhver nordmann – altså mot at utlendinger kommer til Norge for å bli, men for at de kommer til Norge i en begrenset periode for å bli diskriminert på arbeidsmarkedet.

Den dagen utenlandske arbeidere får like godt betalt i utlandet som her, vil de neppe komme hit for å jobbe. Kanskje de vil komme hit som turister. I så fall får vi håpe at det fins noen til å betjene dem.

Første gang publisert i Dagbladet