Folk og freaks

Forfatteren John Irving var nylig på et kort Norgesbesøk i forbindelse med lanseringen av sin nye roman ”I en og samme person”. I et intervju med NRK uttaler han: ”Forfattere har alltid blitt tiltrukket av folk som ikke passer inn”.

Dette er et utsagn jeg uten videre kan skrive under på, og jeg har ikke tall på alle de gangene jeg selv som forfatter har fått spørsmål rundt dette temaet. Hva er det med outsideren og folk i randgrupper som virker så forlokkende på oss som forsøker å lyve frem sannheten i romaner og noveller? Hvorfor denne tilsynelatende evige fascinasjonen for forbryteren, kunstneren, seksuelle avvikere, eller tusen forskjellige varianter av Den Gale? Hvorfor ikke heller begå stor litteratur ved å skildre hverdagene i en gjennomsnittlig kjernefamilie, med de gledene og sorgene som utspiller seg der? Sannheten er naturligvis at også slik litteratur blir skrevet i rikt monn. Likevel er det ikke til å komme bort fra at det ofte er det ekstreme som skildres.

Det jeg har utviklet et visst blikk for etter over tre tiår som romanforfatter, er anslaget til det ekstreme i det hverdagslige. Jeg har lært meg at det streite, eller det vi liker å karakterisere som ”det normale”, egentlig ikke finnes. I alle fall ikke som noe konstant. På samme måte som det ekstreme når som helst kan nå oss, ramme oss gjennom andre, vil vi også selv under visse forhold kunne bli den som viser andre det ekstreme. Gjennomsnittsmannen finnes ikke. Som Irving gir oss et signal om i sin siste boktittel ”I en og samme person”, er vi alle flere bak vår egen maske. Så til hans påstand om at forfattere alltid har blitt tiltrukket av de som ikke passer inn – hvilket jeg for min del altså må si meg enig i – kan man godt føye til: Men hvem av oss passer egentlig inn? Er det noen av oss som føler en inderlig samhørighet med fellesskapet hele livet igjennom? Eller er det perioder – korte eller lange – der vi føler at vi faller ut, ja kanskje til og med handler aktiv for å holde en avstand?

Svaret på disse spørsmålene vet vi jo. Det er det individet som glir glatt og veltilpasset gjennom hele livet, helt uten skrubbsår og konflikter, som representerer det mest utpregede avviket. Det er rett og slett ikke normalt. Likevel vil flertallet – som altså i alle fall tidvis sliter med egne skavanker og avvik, hele tiden finne grupper og enkeltpersoner å hakke på. I dette prosjektet lykkes de fleste av oss ganske godt, inntil livet selv tvinger oss inn i en av de rollene vi har foraktet – eller kanskje oftere: Stilt oss likegyldige til.

Anders Behring Breivik har så langt vært totalt forskånet fra enhver form for likegyldighet. (Det finnes ett unntak, og jeg kommer straks til det.) Han har blitt hatet hele tiden. Det finnes ikke noen gruppe eller enkeltperson som i folks bevissthet befinner seg under ham. Det måtte en professor i psykiatri til for å minne oss om at også Behring Breivik er et menneske, ja til og med et menneske med flere rom i seg. Altså ikke noe såpass behagelig som et monster. Hvis man har lyst, kan man godt merke seg at det altså var professor Ulrik Fredrik Malt som lot ordene falle, og ikke for eksempel en av kirkens, eller for den del moskeens menn.

Den eneste som gir blaffen, rettere sagt faen i Behring Breiviks handlinger, er nynazisten Tore Wilhelm Tvedt. Som seg hør og bør i skikkelighetens rike, blir han klippet ut av tv-sendingene til NRK og TV2. Det er slik vi liker å omgås det frie ord nå om dagen. Desto mer velkommen er han til avisenes tv-dekning utenfor rettssalen, der han til og med i en liten snutt fra campinghytta i Telemark, tillitsfullt viser oss tissebøtten sin. Må vi skånes fra sånne som ham? Nei, vi må ikke det. Selv om det vel hadde vært mer naturlig å la ham få være i fred på campingplassen, og ikke dratt ham inn i Tinghuset. Ikke hadde han lyst en gang. En som sikkert hadde litt mer lyst, og som vi også ble skånet for, var den gamle pressemannen Arne Tumyr. I sine glansdager som avisredaktør og primus motor i Human-Etisk Forbund hadde han nok blitt kringkastet med stor entusiasme. Et verbalt fyrverkeri som gjennom et langt liv har hatet og foraktet Statskirken, all form for øvrighet, rikfolk og politikere, men som nå i det siste også har begynt å snakke nedsettende om islam. Da setter man strek. Nå passer han ikke lenger inn. Jeg legger ellers merke til at mange av dem som skrek opp om ”freakshow” i retten, selv ivret for at det norske demokratiet skulle byttes ut med proletariatets diktatur for bare et par tiår siden. Nå er de inne i varmen. Jeg gratulerer.

 

Denne teksten har også stått på trykk i VG lørdag 16. juni 2012.