En av de store fordelene ved å være forfatter av frie skrøner, er at jeg kan ta med meg jobben hvor som helst. Så lenge alt som skal skje i en roman kokes i egen hjernebark, trenger jeg ikke tilgang til nettet en gang. Teoretisk kan jeg like godt sitte og jobbe i en bungalow på en bitte liten øy i Stillehavet, som på hjemmekontoret mitt i Hamburg.
Men faktum er at jeg aldri har benyttet meg av denne muligheten. Arbeidet går best når dagene er grå, og likner hverandre. I hvert fall har det vært sånn frem til nå. De tredve første årene.
Men en liten flik av jobben min består i å lese andres tekster i ulike sammenhenger. Ofte en fem, seks hundre sider under tidspress. Da hender det at jeg reiser. Ikke til Vegas eller Rio, akkurat. Men fort eksempel til et bitte lite hotell i en by som få har hørt om. Som her i St. Peter-Ording, hvor jeg nå befinner meg i selskap med et lass papir.
Og med enkelte medreisende, naturligvis. Det tar sånn omtrent et døgn å komme på nikk. Og noe særlig mer gjør vi ikke ut av det. Jeg sitter ute og leser, med en stein på manuskriptet. Eller jeg tar meg en pils og glor på folk og fugl. De andre glor på meg. En langhåret mann med aksent. Jeg vet ikke helt hva de gjetter på, og ikke bryr det meg heller. Men med den gamle damen med hvit knute i nakken, har jeg knyttet en kontakt uten ord. Og jeg tar neppe feil dersom jeg gjetter på lærerinne. Forhenværende. Det er bare vi to her i huset som har peiling på fugl. De eneste som la merke til det da en flott sivhauk patruljerte haven her midt under middagen i går. Vi så det vi så, og etterpå så vi på hverandre. Et lite nikk. Circus aeruginosus. Så kan heller de andre der sitte og skjære i kjøttet. Som for eksempel hun som har noe å skjule. Hun som gjemmer høyrehånden sin, som ikke er noen hånd, men en rød klump. Hun går i korridorene her med klumpen i lommen, og ankommer spisesalen sånn omtrent når vi andre trekker inn i baren. Og hun i de flagrende gevantene, som trasig nok har blitt født som en hann. Det går det dessverre ikke an å skjule, selv om mange nok har gjort så godt de har kunnet. Men det er den unge mannen i spesialstolen som får meg til å tenke på menneskets fremtid. Hva den børen han bærer kalles, kan jeg naturligvis ikke vite noe om, men han likner til forveksling en yngre utgave av astrofysikeren og nobelprisvinneren Stephen Hawking. Hawking lider av amyotrofisk lateralsklerose. En dødelig muskelsykdom som gjør at han kommuniserer til omverdenen gjennom en språkcomputer, styrt av ansiktsmuskler og øyne. Hawkins hjerne regnes for å være en av de skarpeste blant oss som for tiden går eller ruller rundt på Tellus. Vår venn her på huset har ikke noe språk som kan tolkes av andre enn muligens mannen som ledsager ham, og som gir ham mat morgen, middag og kveld. Han virker som et lukket univers, men er det neppe.
Hawkings spådommer om menneskenes fremtid på jorden, er for øvrig nokså nedslående. Han mener at vi ikke har noen sjanse til å overleve dersom vi ikke rett og slett forlater åstedet. Begynner å kolonisere andre planeter innen det neste hundreåret. De som drømmer om hjelp utenfra, blir heller ikke gitt rare håpet. Han regner det slett ikke som usannsynlig at det finnes annet intelligent liv der ute i mørket, men mener vi kan prise oss lykkelige for hver dag som går uten at vi kommer i kontakt med noe annet enn vår egen ondskap.
Dette tenker jeg på mens jeg rusler langs den nærmest uendelige stranden her ute. Og på at det etter min mening ikke er noe mål i seg selv at menneskeheten skal overleve alt det som venter oss. Hvorfor det, egentlig? Vi er alle vandrende mysterier. Avgrunner av tanker, følelser og forestillinger. Døgnfluer i kosmos. Og mens vi sakte men sikkert bryter ned vårt eget livsgrunnlag, virker også andre krefter i oss. Vi bygger verden, også mens den forfaller. En del av det landet jeg går på her ute, er faktisk fravristet havet pr hånd. Gjennom de såkalte köge, som er landområder, møysommelig bygget opp ved hjelp av et intrikat flettverk av påler og kvist, har man sikret buskapen her ute beitemarker i århundrer. Cuxhaven er grunnlagt på en Koog! Hvert eneste år strømmer frivillig ungdom, studenter og skoleelever, ut til fugleøyene utenfor kysten her oppe, for å utføre dette eldgamle håndverket som sikrer øyene en fremtidig eksistens. De sier at de opplever det som meningsfylt. Og da går jeg ut fra at det er akkurat det det er.
Er det håp? Nei, neppe. Men det er her vi lever, og det er nok også her vi bør dø. Jeg synes det er stort nok. Storslagent, faktisk!
