Folkelighetsfella

Hva vi tenker på når vi tenker på pizza.

Folkelighet er et dansegulv. Trår du feil, ler folk av deg bak din rygg. Vi er vare for folkelighet, og særlig vare er de som selv ikke er folkelige. Når andre fra deres eget sjikt gjør slikt som folket gjør, sitter de ufolkelige klar til å kaste seg over tastaturet for å henge ut de som har forsøkt å skaffe seg en status de ikke har krav på, eller å fremstå som om de behersker koder de ikke behersker. Som om de har rett til å høre til i mer enn en verden.

En ting er å trå feil. Den selverklærte Strømsgodset-tilhengeren Thorbjørn Jagland tro feil da han besøkte Lerkendal og iførte seg Rosenborg-skjerf. Tommelfingerregelen er at du kan heie på ett lag i hvert land. I Norge kan du heie på flere lag, men da må det være minst en divisjon imellom dem. Senere sa Jagland at han egentlig holder med Godset, men bruken av RBK-skjerf beviste at han ikke holder med noen, og dermed overhodet ikke kan regnes som fotballsupporter, bare som en mann som liker skjerf.

For få uker siden tapte Labour valget i Stor-Britannia fordi partiets statsminister Ed Miliband inviterte pressen til å følge ham på en rundtur blant folket, og som følge av det ble fotografert mens han spiste et baconsmørbrød. Bildene viser et ansikt preget av smerte og avsky. Han ser ut som en mann som forsøker å spise en levende kattunge. Tommelfingerregelen er: Sørg for at ingen tar bilder av deg når du spiser. Det faktum at du lar deg fotografere i ferd med å gjøre noe folkelig, understreker bare din egen mangel på folkelighet. Miliband og baconsmørbrød hører ikke mer sammen enn krokodiller og barnebasseng. For eliten er folkelighet et fremmedspråk som det ikke er alle forunt å kunne lære seg. UKIP har blitt Englands tredje største parti i kraft av at partileder Nigel Farage ser ut som om han vet hvordan man drikker en pint.

Men en ting er å trå feil, en annen ting er å ikke få lov til å trå i det hele tatt. Jonas Gahr Støre besøkte sist uke Grandiosa-fabrikken på Stranda i Sunnmøre. Neppe fordi han ønsket å bli fotografert i ferd med å sette til livs en pizza; det kunne han løst uten å dra til Nord-Vestlandet. Det var for å besøke en suksessbedrift. Men VG spurte Gahr Støre om han spiser noe så folkelig som Grandiosa, og det ville vært politisk uklokt å svare ja. Og han måtte spise et stykke mens han var der. Og han ble fotografert. Og på ett av bildene ser han ikke ut som om han nyter pizzaen.

Høyre-politiker Rune Aale-Hansen twitret raskt: «Han har nok en liten gåselever på lur». Insinuasjonen er at Gahr Støre ikke drar noe sted uten at Kjersti Stenseng følger etter med en koffert full av gåselever. Dette kan vi selvfølgelig ikke vite. Det kan tvert imot hende at han tar avstand fra tvangsforing av gås, som må til for at gåseleveren skal bli fet nok til å bli stasmat. Kanskje han som utenriksminister spiste gåselever når han fikk den servert, og da av høflighetsgrunner unnlot å ta opp tvangsforingsproblematikken med vertskapet, men at han ellers, når det er opp til ham selv, avstår. Dette kan vi heller ikke vite. Det vi vet, er at han sliter med å bli trodd når han sier at han ofte koser seg med en Grandiosa. Han som har høyere utdanning, arvet formue og snakker flytende fransk. Det er vanskelig å se for seg at en slik person frivillig skulle spise frossenpizza. På samme Sunnmøre-tur besøkte Gahr Støre for øvrig Stressless-fabrikken, men ingen spurte ham om han sitter mye i Stressless-stoler.

Det er åpenbart gått for langt. Ingen av oss ønsker å leve i et samfunn hvor en person med politisk makt eller høy inntekt eller høyere utdanning kvier seg for å spise fet mat eller å gå på hockeykamp eller å gå i en kjole med et artig mønster.

Vi ønsker ikke å havne i en situasjon hvor man må si: «Først tok de Ed Milliband da han spiste et baconsmørbrød, men jeg brydde meg ikke, for jeg spiste ikke baconsmørbrød. Så tok de Jonas Gahr Støre fordi han besøkte en pizzafabrikk på Sunnmøre, men jeg brydde meg ikke, for jeg besøkte ikke pizzafabrikker. Så tok de meg fordi jeg hadde sett Eurovisionfinalen, men da var det ingen igjen til å bry seg.»

Hvis politikere vil unngå å bli snobshamed, må de bombardere mediene med bilder av seg selv i ferd med å spise Grandiosa, drikke Irish coffee og ta bomba i Syden. Når alle gjør det, er det ikke lenger flaut for noen.

Subsidiært må mediene innse at denne typen båssetting ikke handler om folket, men om medienes egen idé om folket som et minste felles multiplum, dette til tross for at folket selv er det største felles multiplum. Folket er oppslukt av ballroom dancing og kan gresk mytologi på rams og drar på vinsmaking-kurs i Toscana og restaurerer motorsykler fra 1930-tallet og oversetter Henrik Ibsen til alvisk. Folket er klin gærne. Deres interesser er smale og sære og fantastiske. Det er mulig eliten er smal, men folket er så lite smalt som det kan bli.

Første gang publisert i Dagbladet