For er det nye mot

Vil du provosere? Støtt opp om etablerte verdier.

Den dødsdømte amerikaneren Gene Hathorn har donert kroppen sin til kunstneren Marco Evaristti, som vil dypfryse liket, finhakke det og la kunstpublikum bruke det til å fôre gullfisk. Det viktigste ved dette planlagte verket er ikke det du ser, men det du vet. I likhet med en del andre mye omtalte kunstprosjekter, er det heller ikke laget for å bli sett, men for å bli snakket om.

Det som foregår i galleriene og museene er dermed redusert til en nøkkel som åpner døra til kunstens egentlige arena: Massemedia. Det er som når en forfatter skriver en bok om et viktig emne og blir intervjuet om boka. Kanskje 3000 leser boka, men 300.000 leser intervjuet. Altså er det i intervjuet han bør si det viktigste (”Jesus fikk barn”, ”Havet stiger”, ”Far slo meg”). Boka er et nødvendig onde, mens intervjuet er vår tids viktigste kunstform.

Grensesprenging skaper oppmerksomhet, som er lett å forveksle med suksess. Kanskje fordi oppmerksomhet fører til bedre betalt arbeid, som kan minne om suksess. Det ligger i samfunnets struktur å belønne kunstnere som bryter samfunnets tabuer. Før steinet vi dem, nå gir vi dem penger. For fire hundre år siden måtte du lære deg å male en hånd og ælje deg innpå kongen, og hvis du var heldig forsørget han deg mot at du malte ham og de stygge ungene hans, nymfer, naturtro fruktfat og hender med korrekt antall fingre. Først da var du kunstner. Nå holder det med to ting. 1) Du må kjenne en som kan forsyne deg med lik. 2) Du må vite hva som tar seg ut, sånn at du kan gjøre det motsatte.

Vi forventer at skapende mennesker skal sprenge grenser. (Bakere og rockemusikere slipper riktignok. Av dem forventer vi bare at de skal fortsette å bake rosinboller, eller låte nesten like tøft som da de var 22.) Aftenpostens kunstjournalist Ingunn Økland har til og med stilt seg kritisk til ”risikofri arkitektur”. Vi tåler mye av hus, men ikke at de sitter på gjerdet.

Selv standupkomikerne blir avkrevd maktkritikk. For egen del krever jeg ikke mer av komikere enn at de lar være å snakke om flymat, sjekking eller politikeres hår. Når en komiker får sitt publikum til å le, er det en kollektiv begivenhet, som faller inn under den gamle definisjonen av kunst; at vellykket kunst er det som får oss til å føle oss mindre ensomme. Selv svartsynte og tidvis utrivelige forfattere som Hamsun, Celine og Houellebecq bringer folk sammen: ”Er ikke verden jævlig?” ”Det skal være sikkert og visst.” Slik bygges en bro mellom forfatter og leser, og mellom leserne, slik sutrekjerringer finner hverandre når bussen er forsinket. Si hva du vil om Hamsun, men han klarer selv etter sin død å få folk til å komme sammen og grunnlegge selskaper i hans navn. Det er mer enn de fleste nålevende forfattere klarer, uansett hvor avslappet forhold de måtte ha til jøder.

I en lignende definisjon sa den amerikanske poeten Amir Baraka at kunst er det som gjør deg stolt av å være et menneske. Begge definisjoner sier at kunst skaper tilhørighet. Altså det motsatte av å mate gullfisk med levningene av en død mann. ”Jeg stiller bare spørsmål,” sier Evaristti, og er dermed en av de få som ikke ser at svaret er nei.

I 1953 fantes det et annet forhold mellom samfunn og kunstnere. Det kan man se i Erik Løchens kortfilm ”Fra Ekely – byen og kunstnerne”. Glade kunstnere flytter inn på Ekely, hvor Oslo kommune har betalt opparbeiding av tomt og gitt tilskudd til bygging av atelierer, ”i den tro at kunstnerne har en vesentlig funksjon å dekke i byens liv”. Til gjengjeld skulle hver Ekely-kunstner lage et offentlig utsmykningsarbeid til byen. Hvis Marco Evaristti var norsk kunstner den gang, ville han neppe fått subsidiert bolig med atelier mot, til gjengjeld, å la Oslofolk fore gullfisk med lik. Han kunne tilbudt kommunen et av sine tidligere arbeider, for eksempel det hvor han har forgyllet bæsjen sin, men jeg er fortsatt skeptisk.

Ekely-filmen forteller om et samfunn hvor kunstnerne hører til, hvor de er nyttige, hvor de er håndverkere for sjelen. Er de mindre politiske enn Evaristti? Nei, bare bedre oppdratt.

Det er umodent å drømme om å være en rebell som står utenfor, særlig når man i tillegg gjør det for det offentliges regning. Komikere og malere bør støtte opp om samfunnets kjerneverdier og finne sin plass i et samfunn av likemenn og -kvinner, som kunstnerne på Ekely. Deres rolle er ikke å utfordre samfunnet, men forsvare dets kjerneverdier: De rike skal dele med de fattige, man skal ta vare på jorda til kommende generasjoner, og gi husrom til forfulgte og trengende. Dette er trolig grunnen til at ingen komikere og svært få kunstnere står fram som Frp-ere. Fordi Frp ikke står for de felles verdiene, unntatt i opplagte saker som ”Bruk mer oljepenger på de gamle og syke” og ”Sikre de veiene folk er nødt til å kjøre på”. Sånt ingen vil si seg uenig i, og som derfor er banalt.

Derimot fins det mange som støtter en pensjonsreform som overfører penger fra fattige til rike, som går inn for å svi av mest mulig fossilt brennstoff på kortest mulig tid og som fremstiller asylsøkere som kriminelle. Noen av disse har til og med klart å snike seg inn i den rødgrønne regjeringen. Da er det på tide å slå et slag for kjedelige, vanlige og riktige meninger.

Den som ønsker seg provoserende kunst, kommer uansett aldri til å bli provosert. Det er som å forsøke å kile seg selv. Matias Faldbakken har skrevet tre bøker om hvor bortkastet det er å forsøke å sjokkere folk. Likevel opprettholder anmeldere og kommentatorer kravet om at kunst (og komikk) skal være nytt, frescht, provoserende og maktkritisk, når noe av det mest provoserende en kunstner kan gjøre i vår tid, er å erklære sin støtte til Arbeiderpartiets partiprogram. Eller enda verre: Å fortelle andre hva de skal mene.

Jeg vil ikke fortelle kunstnere eller medkomikere hva de skal gjøre, hva de skal si eller hva de skal mate med hvem. Kanskje å mate fisk med opphakket lik er en riktig vei å gå for en mer økologisk bærekraftig framtid. Det er tross alt en slags gjenbruk. Og kanskje vitser om flymat, sjekking og politikerhår er det som skal til for å styrke båndet mellom individ og samfunn.

Jeg lover å aldri bli en samfunnskritisk komiker, tvert imot vil jeg støtte opp om samfunnet og dets verdier. Samfunnet er utmerket til sitt bruk. Det betyr at mennesker har funnet ut at de har noe felles og er villig til å gjøre en innsats for å ta vare på det. Provokasjon er derimot opplagt, litt sånn blæ og veldig 2006. Samfunnskritikken er død, nå gjelder det å forsvare samfunnet. Tilpasning er den nye avantgarden. For er det nye mot.

Denne kommentaren er for øvrig skrevet med en død manns penis, men det var bare fordi jeg ikke fant en kulepenn.

Første gang publisert i Dagbladet