- Man spør den som mobbes hvorfor han eller hun mobbes.
- Man spør den som mobbes om han eller hun ønsker man går videre med saken.
«Alle mot en» beskriver en mors kamp mot mobbingen av hennes sønn. Boken inneholder også en hel del praktiske råd og opplysninger om hva slags rettigheter man har som barn og forelder når barnet blir mobbet.
Når det gjelder det første punktet så er dette spørsmålet med på å snu hele saken på hodet. Det er ikke slik man finner ut hvorfor mobbing finner sted. Det finnes ingen som helst grunn til å mobbe andre, det er ikke den som blir mobbet som sitter med skylden her, men den eller de som mobber. Mobbing er uakseptabelt uansett hva slags grunn den som mobber påberoper seg å ha. Det er ofte tilfeldig hvem som plukkes ut til å bli mobbet og alle kan risikere å bli utsatt for dette. Hvis man ønsker å finne ut hva som skjer og hvorfor må man spørre den som mobber hvorfor han eller hun gjør det. Det er her du finner svaret på hvorfor mobbing skjer. Barn mobber alltid for å oppnå noe. Det være seg status, tilhørighet eller følelsesmessig kontroll. I Roberts sak var det også de som var med på å mobbe fordi de var redde for den knallharde justisen innad i gruppen. De var redde for å havne i Roberts situasjon, noe de hadde all grunn til å være, og noe som var svært forståelig. Det er aldri den som mobbes som er «feil», det er handlingen som er gal. Når man har funnet ut hvorfor barn mobber, da kan man også finne ut hvordan man kan sette en stopper for atferden.
Den andre grove feilen som ofte blir gjort er å spørre den som mobbes om de skal ta saken videre. Barnet skal aldri bli satt i en slik situasjon at de må ta en slik avgjørelse. Det å sette barnet i en slik situasjon er et overgrep i seg selv. Barn skal aldri ta noen slik avgjørelse. De fleste vil da svare nei fordi de er redde for represalier og frykter at mobbingen da vil eskalere. Det har de også all grunn til å være redde for. I følge opplæringsloven har ikke barnet opplysningsplikt om sine opplevelser. Saken kan meget vel etterforskes uten barnets medvirkning. De tre mobbedommene som har vunnet frem i rettssystemet til nå sier da også at den som mobbes har krav på å gå i fred, støtet skal settes inn mot den som mobber og deres familie. Femti prosent av de barna som mobbes forteller det aldri til noen, dette er noe vi voksne alltid skal ha i bakhodet når vi går inn og etterforsker i mobbesaker.
Det som er helt klart er at når mobbing meldes eller ved mistanke om mobbing har de ansatte ved skolen undersøkelsesplikt. De skal etterforske saken uansett. Det betyr at de må ha samtaler under fire øyne med alle i klassen. Barna vet hva som foregår, og under slike taushetsbelagte samtaler vil man kunne finne ut hva som foregår uten at barnet som utsettes for mobbing medvirker. Det er avgjørende at det man finner ut under slike samtaler blir behandlet med respekt og at taushetsplikten blir overholdt. Man skal ikke sette barn i en situasjon der de risikerer å bli uthengt som sladrehanker. Når man finner ut hva som skjer og omfanget av det som foregår skal man ha samtaler med den eller de som mobber og deres familier. Man skal da gi klar beskjed om at man vet hva den eller de holder på med og hva som foregår. Man skal gi tydelig beskjed om at denne type adferd ikke under noen omstendighet godtas og kreve at handlingen stanses umiddelbart. På bakgrunn av det man finner ut under undersøkelsen skal man lage en tiltaksplan rettet mot den eller de som mobber med det mål å få stanset adferden så fort som mulig.
