Journalist og forfatter Guro Hoftun ble nominert til Brageprisen for boka Storbarnsliv som kom i 2015. Nå er hun aktuell med Eldreliv, en bok fylt med humørfylte, alvorlige og ærlige fortellinger om å være gammel i dagens Norge. Eldreliv er en bok både for dem som har nære relasjoner til eldre, og for dem som selv har levd en stund. For å få ro til å lese putter Hoftun vokskuler i ørene, presser Bose Quietcomfort headphones over og setter mobilen på lydløs.
Vakkert og rått om det vonde og mørke
– Hva er det beste du har lest i det siste?
– Kjærlighetens antarktis av Sara Stridsberg. Jeg leste egentlig en annen bok, men så åpnet jeg denne bare for å se hvordan hun slo hull på fortellingen. Jeg ble fanget fra første setning og slukt av teksten. HIstorien slipper ikke taket. Stridsberg skriver vakkert og rått om det vonde og mørke.
– Hvilken sjanger leser du mest?
– Skjønnlitteratur, men ikke fantasy, ikke krim, og sjelden historiske romaner. Mye dikt. Og mye sakprosa – ofte relatert til det jeg jobber med.
– Hvilken bok har gjort størst inntrykk på deg?
– Heidi av Johanna Spyri. Jeg var seks år og satt i armkroken til bestemor med hodet lent mot blusebrystet hennes. Bestemor leste om Heidi og bestefaren i de sveitsiske alper, og jeg gråt min egen vekt i tårer. Bestemor skiftet den tårevåte blusen og jeg beordret henne til å lese en gang til. Og en gang til. Og enda en gang. Den boken åpnet litteraturen for meg.
Vokskuler i ørene
– Hvordan får du tid til lesing i en travel, teknologisk hverdag?
– Ofte putter jeg vokskuler i ørene, presser Bose Quietcomfort headphones over og setter mobilen på lydløs. Noen ganger lager jeg leseavtale med meg selv, slik jeg også innimellom gjør når jeg skriver. Da setter jeg på 15 eller 30 minutters nedtelling, og slår tilbake alle muligheter for avbrytelser.
– Det aller beste er når boka selv stenger alt ute. Fjellet kan rase, ungene kan mase, havet tømmes, huset rømmes – alt som betyr noe er å komme gjennom boka. Da trenger jeg ikke vokskuler og alarm på mobilen.
– De dagene med hardest skriveøkter, makter ikke kroppen lange lesestunder. Da leser jeg dikt. Få ord, store fortellinger. Som Sanda Lillebøs Alt skal skinne og blø. Eller Lina Undrum Mariussens Finne deg der inne og hente deg ut. Eller Når jeg drikker av Martin Svedman. Og alltid på fjellet: Hans Børli, den siste tiden også Stein Torleif Bjella.
Guro Hoftuns bokliste
– Kan du gi oss din tipsliste over fem bøker man må lese?
– Det er nesten dårlig gjort å be om en liste på fem bøker, men jeg har valgt ut fra kriteriet: Bøker som ikke slipper taket, selv om det er lenge siden jeg leste dem.
Lina Wolff: De polyglotte elskerne.
Joan Didion: De magiske tankers år.
Ingvild H. Rishøi: Historien om fru Berg.
Dag Johan Haugerud: Enkle atonale stykker for barn.
Ali Smith: Hotell Verden.
Ligge i grønne enger
– Har du et favorittdikt?
Da faren min lå for døden på Hallingdal Sjukestugu, ville han at jeg skulle lese høyt fra Salmenes bok for ham. Jeg leste: «Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til hvilens vann.»
Hallingdøler har et begrenset språk for de store størrelsene, så for oss ble det en måte å snakke om døden. Selv gikk jeg til Perstølen bokhandel og kjøpte Rolf Jacobsens Samlede dikt. Om og om igjen leste jeg noen av diktene. Som Pusteøvelse. Og dette:
SNART
Snart skal jeg bli som bergene,
fjellbrynet, natteskyene.
Tyst skal min aksel bære
urene, skoddeliene.
Søvn skal jeg få som haugene,
stillhet som vintermyrene,
vente med dem på tiden,
iskronen, stjernebildene.
