Journalist Marte Spurkland ble Bragepris-nominert for sin forrige bok Klassen. Om noen uker er hun aktuell med Pappas runer. I desember 2017 fikk Marte Spurklands far, den anerkjente runeforskeren Terje Spurkland, påvist en ondartet svulst i høyre frontallapp i hjernen. Det skal gå ganske nøyaktig ett år før den tar livet av ham. Pappas runer handler om en datters fortvilete kamp for å støtte farens livsprosjekt, samtidig som hun må se ham gradvis nærme seg slutten på livet. Spurkland leser mye sakprosa selv, og synes sjangeren blir mer og mer spennende.
Det grusomme og det vakre
– Hva er det beste du har lest i det siste?
– Noe av det beste er når en bok virkelig overrasker, syns jeg. Denne høstferien leste jeg Sara Stridsbergs Kjærlighetens Antarktis. En roman som forener det grusomme og det vakre på en uventet og mesterlig måte. Må leses.
– Hvilken sjanger leser du mest?
– Jeg ligger nok ennå på mest skjønnlitteratur, rundt 60 prosent romaner. Men jeg leser stadig mer sakprosa, og syns sjangeren hele tiden blir mer spennende. Jeg har også lest en god del barne- og ungdomslitteratur med jentene mine de siste årene. Men nå mener den eldste at hun er blitt for stor til høytlesning. Det er vemodig.
Blir gira av skjerm
– Hvilken bok har gjort størst inntrykk på deg?
– Oh, vanskelig spørsmål. Forrige gang jeg gikk ordentlig i fistel over en bok var I fjor vår: Hanya Yanigiharas sjokkerende gode Et lite liv. De første 150 sidene gikk i vanlig lesetempo, men så ble jeg så dratt inn i historien, universet og karakterene at jeg syns de 700 sidene som var igjen var for få. Skrevet av en journalist som har gjort forfatter av seg. Tilfeldig? Hm.
– Hvordan får du tid til lesing i en travel, teknologisk hverdag?
– Jeg blir helt gira av skjerm, og må legge vekk telefonen en god stund før jeg slukker lyset om kvelden. Med andre ord: Jeg leser på senga. 20 min, en halvtime. Det er ikke imponerende, men det er da noe.
Marte Spurklands bokliste
– Kan du gi oss din tipsliste over fem bøker man må lese?
Ariel Levy: Når reglene ikke gjelder. En historie om tap, fall og livet på sitt mest alvorligste – men også spekket med humor.
Michail Bulgakov: Mesteren og Margarita. Den leste jeg også som tenåring, og miksen mellom realisme, historie og magi var helt hjerneblåsende, for å si det på strøkent norsk. Jeg skjønte ikke en brøkdel av referansene i romanen, selvsagt. Men kjærlighetshistorien, menneskenes sjelekvalene og kampen mellom det gode og det onde skjønte jeg desto bedre. Som kattejente falt jeg også pladask for den sigarrøykende katten Behemot.
Helen Macdonald: H for hauk. En kvinne ca på min alder mister faren sin. Hun er falketrener – men når han dør skaffer hun seg det største flygende rovdyret de britiske øyer kan by på: en hønsehauk. Boka skildrer strevet og utfordringene ved å temme og mestre hønsehauken Mabel. Men er samtidig også en skildring av strevet med å mestre en stor sorg.
Olga Tokarczuk: Før plogen din over de dødes knokler. Før jeg leste denne lille, underlige boka i fjor hadde jeg ikke hørt om Tokarczuk. Det ble kjærlighet fra første side. En slags kriminalroman satt i de dype, polske skoger, hvor medlemmene av det lokale jaktlaget blir drept på bestialsk vis. Helten i historien, en pensjonert lærer med økofanatiske trekk, er kanskje også skurken. Eller – er hun det? Bør leses.
Jessica Townsends serie om Morrigan Kråkh i Ingenlund. De to første bøkene har jeg lest med datteren min, og jeg likte dem minst like godt som hun gjorde. Et skikkelig spennende univers med mange rare og morsomme karakterer, og en veldig bra jentehelt.
På livets mannskapsliste
– Har du et favorittdikt?
– Da jeg var tenåring, rappet jeg diktplakater på Oslotrikken og hang dem på veggen på rommet mitt hjemme. Forleden ble jeg minnet på ett av de stjålne diktene, Kolbein Falkeids «Privat huskeregel». Det passer bra til året jeg har bak meg. Du skal være på livets mannskapsliste.
