Torgrim Eggen har gjennom utgivelser som Gjeld, Trynefaktoren og Jern etablert sin egen stil med vidd, brodd og ironi. I tillegg er han en av våre fremste sakprosaforfattere. Forbindelsen om Eirik Jensen-saken kom ut i fjor, og om noen uker er han klar med en ny biografi. Det første skriftlige portrettet av Axel Jensen gir innblikk i et fantastisk, kaotisk og myteomspunnet liv, som lett tangerte den avdøde forfatterens egne bøker. Torgrim Eggen selv leser gjerne samme bok igjen og igjen.
Filosofisk sci-fi
– Hva er det beste du har lest i det siste?
– I det siste en gammel bok: Robert Heinleins Stranger in a Strange Land fra 1961. Jeg leser gjerne bøker igjen og igjen, med ti års mellomrom eller så. Heinlein-boka er science fiction av den filosofiske, satiriske og kulturgranskende typen. Den har holdt seg veldig bra. Det er fortsatt vår verden den handler om.
– Hvilken sjanger leser du mest?
– Jeg er redd det blir mest dokumentar og sakprosa. Og sikkert nitti prosent jobbrelatert.
Tilbake til barndommen
– Hvilken bok har gjort størst inntrykk på deg?
– Da må man nesten gå til barndommen, da bøker hadde evnen til å oppsluke deg fullstendig. Victor Hugos Ringeren i Nôtre-Dame husker jeg som en slik bok. Den var eksotisk og spennende, med hauger av skurker og fælinger, en ung og vakker heltinne og det snille monsteret som redder og beskytter henne. Da jeg ble voksen og kom til Frankrike, hadde jeg ingen vanskeligheter med å skjønne hvorfor hver eneste by må ha en «Avenue Victor Hugo».
– Hvordan får du tid til lesing i en travel, teknologisk hverdag?
– Godt spørsmål. Det er ikke så enkelt. Lesing er selvfølgelig en sentral del av jobben min, men lystlesing blir det ganske lite av. Jeg ser for mye tv-serier, det er i hvert fall sikkert. Det er junk food for oss litterater.
Torgrim Eggens bokliste
– Kan du gi oss din tipsliste over fem bøker man må lese?
Doktor Faustus av Thomas Mann fra 1947. En roman om et menneskes skjebne og samtidig om en hel tidsalders skjebne. Den tyske komponisten Adrian Leverkühn møter Djevelen og gjør en deal — han skal få leve i 24 år som uovertruffent musikkgeni, dersom han gir avkall på kjærligheten.
Tåpenes sammensvergelse av John Kennedy Toole, utgitt 1980. En hysterisk morsom roman skrevet av en dypt tragisk figur, som tok livet av seg i 1969 uten å ha fått utgitt noe. Særingen Ignatius P. Reillys opplevelser i 1960-åras loslitte New Orleans er en sjelden litterær godtepose.
Trollvinter av Tove Jansson fra 1957. Eller egentlig hvilken som helst av bøkene hennes — eller tegneseriene! — mellom 1946 og 1965. Tove er en av de største vi har i Norden. Hun skapte et univers som er like rikt, detaljert og mangfoldig som Tolkiens, og hun er altfor god til bare å gi til barna.
Tilbake til Lemberg av Phillippe Sands (2016). En umiddelbar sakprosa-klassiker som tok alt som var av priser. Sands er en menneskerettsjurist som reiser til Lvov i Ukraina for å forelese, og plutselig nøster han opp sin egen familiehistorie og fortellingen om to av aktorene under Nürnberg-prosessen. En slags historisk detektivroman om noen svært viktige ideer.
Lul av Axel Jensen, 1992. Jeg må nesten ta med Axel, som er han jeg har drevet med de siste åra. Siden Ambjørnsen nettopp valgte Epp i denne spalten får jeg ta Lul. Hun er naboen hans, men der opphører alle likheter. Boka om Lul er en språklig tour de force, en fengende hiphop-roman, et stykke norsk cyberpunk som urettferdig er blitt glemt.
