Fornuft og ledelse

I en tid hvor stadig flere insisterer på å føle mest mulig, er det godt at noen holder hodet passe kaldt.

Det har vært en god uke for lederskap og fornuft. Allerede på mandag slo statsminister Solberg fast – i denne avisa – at Norge tar en lederrolle i håndteringen av flyktningkrisa i Europa. Norge går foran, og det vet vi fordi hun har sagt det. For det andre sier hun: «Jeg føler det nå er en stor varme i det norske folk overfor de norske flyktningene. Men selv om hjertet er varmt, så må vi holde hodet litt kaldt, og forsøke å sortere dette.» At det fins en stor varme i folket overfor flyktningene er riktignok noe statsministeren føler, men i dette tilfellet kan hjertet og hodet være enige. Nordmenn vil hjelpe, og da er det godt at noen holder oss tilbake, så vi ikke føler oss helt ut på vidda. Hodet må holdes litt kaldt – ikke iskaldt, for det blir fort kynisk og utrivelig – men kaldt nok til at hjertet ikke får styre alene. Da kunne vi like gjerne latt magen gjøre det. Kommer du sør for halsen, er organene notorisk upålitelige. På langt nær onde, det er ikke det, men de sliter med impulskontrollen. Det er umulig å si hva som kan skje når man ikke klarer å justere temperaturen i henholdsvis hjerte og hode slik at de får frem det meste i hverandre. Heldigvis har vi Erna Solberg til å minne oss på at menneskets termostat kan innstilles separat for hvert rom.

«Vi må få et apparat til å fungere. Det er min jobb», sier statsministeren videre. Mange var usikre på hva man gjør med et apparat. Nå som vi har fått svaret, kan vi puste lettet ut. Det vi må gjøre med apparatet, er å få det til å fungere. Om oppgaven skulle virke uoverstigelig stor, kan vi heldigvis slå oss til ro med at det ikke er vår jobb. Det er statsministerens. Derfor sender hun justisminister Anundsen, den kjente forkjemper for sannhet og rettferdighet, til EU for å drøfte flyktningkrisa. Med seg fra den norske regjering har han et budskap om at Norge vil bidra til en europeisk løsning. Her må hele verdensdelen være med, og Norge skal gjøre sin del. Blant annet tar Norge initiativ til en giverkonferanse, slik at andre land skal få anledning til å gi mer.

Statsministeren anerkjenner den viljen som Venstre, Krf, Miljøpartiet De Grønne og SV har om at Norge skal gjøre mer og ta imot flere flyktninger. Men, påpeker hun, «de undervurderer hvor stor asyltilstrømmingen egentlig er for øyeblikket». En ting er å ville gjøre mer, men det er lettere sagt enn gjort når behovet for mer er såpass stort som det faktisk er, i virkeligheten. Hadde enda tilstrømmingen vært mindre, så kunne vi gjort mer. Når den derimot er så stor som den faktisk er, i virkeligheten, blir det desto viktigere å holde hodet litt kaldt. Da hjelper det ikke at små og mellomstore partier har lyst til å være snille i de små, overopphetede hjertene sine.

Statsministeren håper nordmenn ikke bare hjelper flyktninger og stikker av. «Jeg håper [varmen] betyr at folk stiller opp som frivillige seinere også, ikke bare for å samle inn klær, men for å være flyktningeguider eller være fosterhjem for mindreårige.» Det er med flyktninger som med kjæledyr. A dog is not just for Christmas, sier man i utlandet. Det er ikke nok å ønske seg en valp å kose med – får du valpen, følger det med et ansvar. Slik er det også med flyktninger. Det er ikke nok å bli rystet av fotografier og å gi bort gamle gensere nå, hvis du ikke går tur med flyktningene neste måned. På denne måten tar statsministeren en lederrolle også når det gjelder å dempe de mest spontane og føleriske utslagene av solidariteten. Det er også hennes jobb.

«Jeg tar lederskap, og Norge har en lederrolle.» Dette har FNs generalsekretær Ban-Ki Moon rost oss for, og det er ikke noe han sier bare fordi Norge er det landet som gir mest til FN per hode og han dermed syns at han må. Tvert imot gir Solberg tre eksempler på hvordan vi utøver vår lederrolle. Norge finansierer skolegang for flyktningbarn i Libanon, der de faktisk er. Det hadde vært meningsløst å finansiere skolegang for flyktningbarn på et sted hvor de ikke er. For det andre deltar vi i grensekontrollsamarbeidet i Frontex, EUs organ for å patruljere og beskytte EUs yttergrenser. Vi har stilt med et skip til deres operasjon Triton. På denne måten går vi i bresjen for arbeidet med å begrense flyktningestrømmen ved å patruljere grensene og sende folk tilbake dit de kom fra. For det tredje har regjeringen sagt at «vi kan legge til rette for en giverlandskonferanse, det er et viktig signal.» Dette signalet vil få flyktningene til å innse at det beste Norge kan gjøre for dem nå, er – foruten å hindre dem i å flykte – å ta en lederrolle i arbeidet for at rike land gir penger til andre land, slik at flyktningene ikke klumper seg sammen i de landene som har mest.

Dagbladets journalist spør om Norge bør ta imot flere flyktninger ved å stue dem tettere sammen og ikke tilby norskkurs. Til det svarer statsministeren slik bare en leder med et litt kaldt hode kan: «Vi har så mye erfaring at vi må gjøre det på en ordentlig måte.» Vi har en statsminister som tar ansvar og hindrer oss i å gjøre noe overilt. At disse lederevnene ikke kom partiet hennes til gode i kommunevalget, får velgerne ta på sin kappe.

Første gang publisert i Dagbladet