Da jeg var lita husker jeg at vi satt ved middagsbordet og snakket om navn. Vi het Andreassen i familien og jeg mente å huske at mamma og pappa fortalte at da de giftet seg var Andreassen mer sjeldent enn Lindkvist, derfor ble de enige om å hete det. Da jeg ble eldre skjønte jeg at samtalen ikke akkurat kunne ha foregått slik. Foreldrene mine giftet seg i 1962. Loven som påbød kvinner å ta mannens etternavn ved ekteskapsinngåelse kom i 1923 også barna måtte få farens etternavn. Først i 1964 kom loven som gjorde det mulig for kvinner å beholde sitt eget etternavn hvis de søkte om det på forhånd. Derfor var det ikke noe valg for moren min å bli hetende Lindkvist. Hun måtte ta Andreassen navnet og hennes tre barn, alle født før 1979 fikk automatisk etternavnet Andreassen.
I 1979 kom en lovendring som gjorde at par som inngikk ekteskap skulle bli enige om hvilke navn de skulle ha. Jeg skjønte noen år senere at minnet mitt om at vi valgte å ta Andreassen-navnet, må ha vært en slags forskyving i minnet som man og særlig barn ofte har. Jeg synes Lindkvist-navnet var fint, det var en historie knyttet til det, dessuten hadde vi ingen søskenbarn på mor-siden så navnet innenfor vår familie kunne dø ut. Jeg var 18 år da jeg bestemte meg for å skifte navn til Lindkvist. I begynnelsen var det en del papirarbeid som gjorde det litt komplisert. Et vedtak om navneskiftet måtte inn i passet. Men siden jeg var såpass ung rakk jeg å få det fornyede sertifikatet med Lindkvist, og deretter studiebevis og eksamenspapirer. Å ta Mammas etternavn var selvsagt et ønske om et finere etternavn, men det var også et ønske om å ta vare på et navn innenfor vår familie. En honnør til min mor, et feministisk valg. Selv om Mammas navn kom fra hennes far.
Derfor merket jeg en irritasjon når folk som hadde kjent meg som Ellisiv Andreassen lurte på om Ellisiv Lindkvist var et resultat av ekteskapsinngåelse. Hva trodde de om meg? Jeg var vel ikke så konservativ, ja, reaksjonær at jeg ville tatt mannens etternavn! Hvem gjør egentlig det i våre dager? Ganske mange viser det seg.
Jeg har skiftet etternavn en gang. Så da jeg skrev under det juridiske papiret på ekteskapsinngåelse ville jeg ikke skifte igjen. Derimot insisterte jeg på at dattera mi skulle hete Lindkvist til etternavn. Mannen syns det var greit: Det finnes nok Heyerdahler i verden.
Fru Lindkvist?
Estimert lesetid 3min
Relaterte artikler
Alle kjønner meg, ingen forstår meg! – Ti eksempler på forkjønning med fotnoter
1 – Jeg er en mann Det har jeg skrevet før. Avslutningsteksten i de...
Hvor er kvinnene?
Ifølge Maktutredningen innehar menn 84 prosent av eliteposisjonene....
Jeg, selvopptatt, kritiker?
Ja, jeg er selvopptatt. Jeg er så selvopptatt at jeg er blitt kvinn...
Relaterte podcaster
- Nye podcast-episoder
Tomm Kristiansen: – Vi terroriserte Midtøsten, mens de leste bøker
Tomm Kristiansen visste ikke om det tusen år gamle universitetet i ...
- Boktips’ podcast
– Jeg tror det er usannsynlig at det finnes liv på andre planeter
Det er de store spørsmålene i livet Dag O. Hessen og Jostein Gaarde...
- NY EPISODE
En sjelden trio: Hør Tutta, Jagland og Steinfeld i Boktips’ podcast
Hør Suzann «Tutta» Pettersen fortelle om sitt unike vinner-instinkt...
Relaterte Cappelen Damm TV-episoder
- PATRIARKATET FALLER
Breen og Jordahl på Boktips LIVE: – Fikk beskjed om å fjerne kvinnelige brystvorter
Tegneserieduoen Jenny Jordahl og Marta Breen er aktuell med «Patria...
- BOKTIPS LIVE
Anne-Britt Harsem: – Overgrepene er prisen hun må betale for å få omsorg
Stine Reksten ble utsatt for overgrep i flere år, men valgte å ta o...
- Boktips LIVE
Lahlum om Thorbjørn Berntsen: – Han ble kalt «Leppa fra Grorud». Det var ikke uten grunn
Hans Olav Lahlum har skrevet bok om AP-bautaen Thorbjørn Berntsen. ...