Fuglemannen i Eiffeltårnet

Når man først skal drømme, bør man drømme om å fly. Hvis du drømmer om å gå, drømmer du for smått.

Våknet. Det var fremdeles mørkt ute, så mørkt som det blir på denne tiden av året. Noe hadde vekket meg. Ikke en stemme som sa at Europa brenner og at jeg ikke må sove og tåle så inderlig vel også videre. Ikke noe sånt. Bare en måke. Den hørtes ut som om den var på vei hjem fra måkepuben og hadde blitt fornærmet på det blodigste og reagerte med illsinne.

Jeg ble liggende våken og bekymre meg for fortida. Ikke min egen engang. Jeg tenkte på fortida fordi jeg hadde sett den på TV før jeg la meg. Det var en introduksjon til Geert Maks lange og omfattende serie Europa – en reise gjennom det 20. århundret, som NRK viser i reprise i sommer. (Jeg liker repriser. Noen av mine favorittprogram er sånne som jeg har sett før.) Det var en lovende åpning. Tre innslag gjorde særlig inntrykk.

Det ene, som jeg bare så vidt skal nevne i denne teksten, var opptaket av en soldat som var kommet tilbake fra skyttergraven uten nese. Han fikk hullet dekket av en ny nese som tilsynelatende var laget av et barn i formingstimen. Det var et tidlig framskritt innen kosmetisk kirurgi.

Det andre innslaget handlet om østerrikskfødte Franz Reichelt, Den Flygende Skredder, som hoppet ut fra første plattform i Eiffeltårnet den 4. februar 1912, sekstiåtte meter over bakken. Reichelt hadde, som alle andre flygepionerer; studert fuglene. Han hadde tenkt på spiler og bæreflate og luftmotstand og oppdrift. Målet var å utvikle en fallskjermdrakt for flygere. Om de ble tvunget til å hoppe ut av flyet skulle den folde seg ut og bli til en skjerm som kunne få dem trygt ned.

Fallet er dokumentert av et kamera plassert på bakken. Skjermen folder seg ikke ut, og Reichelt deiser rett ned. Han kunne ikke fly. Filmet på lang avstand ser han ut som en selvmorder i for stor frakk. I følge Geert Mak traff Reichelt bakken under tårnet så hardt at han lagde et 14 centimeter dypt avtrykk.

Det han sa på vei ned, var antakelig noe sånt som «Hvorfor testet jeg ikke dette med en dukke denne gangen også?» Eller kanskje et enkelt «Scheisse!», østerrikskfødt som han var.

Det vi derimot hører Den Flygende Skredder rope når vi ser dette opptaket 101 år senere, sittende i etterpåklokskapens velstoppede sofa, er dette: «Jeg er en metafor! Jeg er det tjuende århundres menneske! Jeg trodde på egen teknikk, men nå ser jeg at det ender med døden!»

Det tredje innslaget som festet seg er den sovjetiske angiverseremonien. Pavel Morozov, senere feiret som Pavlik (Lille-Pavel), var en russisk skolegutt som anga sin far til det hemmelige politiet i 1932, og derfor – i følge sovjetiske myndigheter – ble drept av sin familie. Senere ble Pavlik hyllet med statuer, sanger, en opera og seks biografier. Det meste av hans historie er kraftig fordreid av Stalins propagandaapparat. Men ingen kan tvile på kraften i bildene der en stolt pioner får overrakt en pent brettet bunke med klær fra mannen han har tystet på, mens en sal full av unger klapper og jubler. Filmskaperne ber oss være med og hylle de små angiverne. I stedet ser vi dem nå som hjernevaskede ofre, som glade og uvitende deltakere i et massemord.

Alle sovjetborgere visste at sovjetstaten overvåket dem. Mange godtok det, resten måtte late som om de godtok det og alle måtte klappe.

Nå: Når myndighetene i for eksempel USA overvåker borgere – og det sågar i andre land (for ingen tror vel at USA overvåker sine egne borgere) – er det en offentlig hemmelighet. Og når en varsler sier fra, blir folk forarget.

For oss er fortida grusom. Noen ganger er den også komisk, når vi ser fortidas mennesker møte idioti med gravalvor. Den franske filosofen Henri Bergson har skrevet en liten og kjedelig bok om humor. Der påstår han at komikken oppstår når mennesket oppfører seg mekanisk og ikke tilpasser seg omgivelsene. Reichelt er komisk fordi han ikke er redd nok. De som hyller Pavlik er komiske fordi de hyller sin egen undertrykking.

Det er alltid riktig å le av de som kom før oss. Det er et tegn på historisk bevissthet. Folk kommer til å le av oss i neste århundre, og såpass får vi tåle.

To ting Den Flygende Skredders endelikt ikke er:

1) Det er ikke en moderne versjon av historien om Ikaros. Hans far Daidalos hadde laget vinger av fuglefjær og festet dem til armene på seg og sønnen med voks. «Ikke fly for nær sola,» sa far, «for da kommer voksen til å smelte og vingene til å løsne.» «Ålbings,» sa sønn, fløy for nær sola og styrtet i havet. Men Daidalos’ fugledrakt virket. Poenget med myten er at hvis du ikke gjør som far sier, så dør du.

2) Det er ikke en historie. Det er historie. Reichelt var et godt menneske som ville gjøre det sikrere å fly. Han satte sitt eget liv på spill og tapte.

Noen ganger er metaforen for sterk, og vi ender med å overtolke den.

Det er dumt å hoppe ut fra 68 meter i en drakt som tidligere bare er testet med dokker. Men det er ikke dumt å tro på teknikk og utvikling, og på at gode ideer skaper en bedre verden.

Det er forkastelig å be barn angi sine foreldre. Men ingen ønsker å leve i et samfunn hvor menneskene ikke har noen forpliktelser overfor samfunnet. Ingen unntatt en håndfull survivalister og doomsday preppers og sjømatgründere.

Det er samfunnet som legger rammene for livet ditt. Det er fint at noen finner opp en ny nese, men det er enda bedre å slippe å bli sendt i krig og få den gamle sprengt vekk.

Dette var det jeg tenkte mens det lysnet. Konkluderte med at i en bedre verden hadde det vært jeg som fløy forbi folks soveromsvinduer om natta. Jeg hadde skreket av fryd. Og vekket alle.

Første gang publisert i Dagbladet